Vi er ikke spesielt flinke til å gå i kirken i vår familie. Ikke er vi særlig religiøse heller, og det kan nok være derfor vi ikke besøker kirken så ofte.
Når vi er i kirken er det ikke fordi vi har savnet det så veldig at vi bare måtte stikke innom presten for å sjekke om det er noe nytt med Gud og Jesus og sånn. Vi er der ganske enkelt fordi noen har valgt å døpe barna sine der, så de kan dele dem med Gud uten at Gud betaler bidrag eller er med på noen samværsordning. Vi er i kirken fordi vi er gode familiemedlemmer som klarer å sitte pent uten å banne eller himle med øynene.
Vi klarer det nesten.
Det viser seg at det er veldig vanskelig å oppføre seg ordentlig når presten har spurt broren din om han vil lese en tekst foran menigheten, og man tenker at hvis presten hadde kjent storebroren din, så hadde han kanskje vurdert å lese den teksten selv.
Da fniser man veldig stille mens man tar opp mobiltelefonen for å ta bilde av broren sin som leser om at herren alltid er med oss, mens han konsentrerer seg om å være gudfryktig og helt sikkert er kjemperedd for at Gud skal sneipe han nedi skoene der han står.
Men du slutter å fnise når moren din snur seg og ser veldig hardt på deg.
Jeg sitter pent og hører på historier om Maria og hennes søster Marta som sto på kjøkkenet hele dagen bare fordi Jesus hadde feid innom. Det vil si, det var Marta som var på farta mens Maria drev og gjorde seg til for Jesus ute på trappa til Marta. Marta ble grinete og sladret til Jesus om at Maria ikke gadd å hjelpe til, men Jesus var som vanlig full av seg selv og ga et pompøst svar som fikk meg til å himle med øynene over at det ikke kunne gå an å snakke som vanlige folk bare fordi man er Guds sønn og greier.
Det slår det meg at jeg og stakkars Marta er ganske like på et par punkter og at vi burde bli flinkere til å bare bestille en pizza eller si til Jesus at han kan spise før han kommer.
Presten sender omsider rundt kollekten, og jeg ser at mamma sitter og vifter med lapper mens hun ser seg rundt for å se om noen får meg seg at hun sitter der og er gullungen til Jesus. Jeg får med meg at søsteren min legger ned noen kroner, men jeg vet at det var fordi hun sitter på første rad og vet at presten ser henne. Deretter kommer kollekten videre til broren min, som fortsatt var rimelig oppskaket etter at han hadde stått foran menigheten og hyklet. Han ga nok alt han hadde og hvisket om tilgivelse samtidig. Pappa og jeg, derimot, sender kollekten skamløst videre fordi vi akter faen ikke bruke trygda på dette her!
Til slutt vifter presten med armene og sier at vi skal reise oss for å høre Guds ord, broder`n spretter opp, men pappa åkker seg irritert og mumler «Men herregud da! Vi hører vel selv om vi sitter!», og jeg nikker meg selvsagt helt enig og slår kneet i salmebokhylla når jeg reiser meg. Jeg freser lavt “FITTE!” og så forter jeg meg veldig å plusse på “Rakker`n”. “Fitte rakker`n altså!” Det overbeviste ikke hun på raden foran, som er oppgitt og flau over at hun har laget deg i sin tid.
Vi er frie til å gå, vi sukker av lettelse og prøver å ikke lage kork i døra på vei ut. Min bror står og skjelver mens vi venter på mamma som ville ta presten i hånden og sikre seg en plass i himmelen, til tross for omgivelsene sine.
Når jeg tenker litt på det, så klarte vi det ikke nesten en gang!
“Emptiness is loneliness and loneliness is cleanliness and cleanliness is godliness, and God is empty just like me”
Smashing Pumpkins- Zero