..shit is brown shut the fuck up and sit the fuck down.
Jeg har endelig sluttet å gråte. Nå er jeg bare fryktelig sint, jeg har munnviken i konstant snerreposisjon og jeg er full av faen.
Jeg er så sint at jeg takket nei til besøk. Ingen trenger å komme her med armer og ben i behold, svinge lemmene sine foran meg og minne meg på at jeg ikke kan svinge tilbake! Det er kanskje ikke noen som har tenkt til å stå over sengen min å svinge lemmene sine, men bare at folk kommer for egen maskin er vondt å svelge i dag! (…sa brura, sa brura, sa brura)
Jeg er så sint at jeg vil være skikkelig til bry. I dag skal jeg være lam på begge sider når jeg har lyst, jeg skal ikke være behjelpelig med å løfte på noe som helst hvis jeg ikke vil det.
Jeg skal late som jeg ikke skjønner instruksene under legevisitten og jeg skal alltid passe på å ha rullestolen min stående plagsomt i veien for alle og til enhver tid. Jeg skal ikke være flink på noen som helst måte i dag, bortsett fra å banne.
Jeg vil ligge her og perfeksjonere ordet faen. Fa- en.
Det er middagstid og jeg ligger på sengen min og knurrer ut i luften, Jeg blir tilbudt mat. Jeg rister på hodet og sier ja, hun ser forvirret ut og jeg prøver igjen. Jeg nikker og sier nei. Neimen for faen da?! Jeg tar frem blokka og skriver «Nei». -Vil du ikke ha mat? Jeg peker på nei, og hun sier at dersom jeg ombestemmer meg, kan jeg ringe i snoren. Jeg snur meg på siden med ryggen mot døren.
Romkameraten min er ferdig med middagen og hjelpepleieren henter restene hennes, hun ser til meg og spør igjen om jeg vil ha mat, jeg peker på nei. De går inn i en samtale om sommer og grillmat så omhyggelig at jeg håper romkameraten min får ett hjerteinfarkt så samtalen endelig kan få en slutt.
-Det er noen deilige dager gitt, jeg elsker å ta med meg kaffekoppen ut på trammen når jeg våkner! -Ja, vi er faktisk så heldige å få morgensolen inn på terrassen, vi! istemmer hun andre -I dag etter jobb skal vi grille! -Hva skal dere grille da? -Neeei, det blir vel det vanlige, grillkoteletter og bakte poteter, og salat! Det er så godt! Vi pleier å ha ananas i! -Sier du det!? Har du prøvd å grille asparges? Det setter så god smak! Også maiskolber! Det er godt!
Men for faen! Skulle det være mulig å få fred til å late som man er død her inne? Kunne noen tatt seg bryet med å lukke brødhullet sitt og la meg få fred til å være sint fordi at man er så inni helvetes uheldig å bli liggende her midt i beste sendetid og være en jævla grønnsak? Er det overhodet mulig å lukke kjeften litte grann og la meg konsentrere meg om faen, for faen?!
Jeg må si at romkameraten min erter på seg en pute over fjeset i natt, og hjelpepleieren?
Hvis du kunne tenke deg å komme bort til sengen min, like her ved min gode side, så kunne jeg ha presset en maiskolbe så iherdig rundt mandlene dine at du ville snørret ut babymais! Og jeg håper det begynner å regne på den jævla «trammen» din, at det fryser på og at du sklir på den med rassen sittende fast på første avsats og at den revner hele veien ned, så kan du komme hit, bærende på rumpeballene dine og fortelle meg hvilken deilig tid vi er inne i og hvor deilig sykehusmiddag er klokken 13 for helvete!
Hjelpepleieren går endelig ut og jeg lukker øynene mine så hun ikke skal prate til meg. Jeg ser ikke deg og du ser ikke meg, la oss fortsette med det i hele dag!
Er det mulig?! Er det faen i meg mulig!? Skal man måtte være så fordømt uheldig å ligge her og være en tomsing?! Hadde jeg kunnet snakke, skulle jeg ropt ut alle de stygge ordene jeg kunne, og lært meg noen nye i tillegg, jeg ville brukt flere timer på alle de stygge ordene, ville snakket på inn -og utpust! Jeg ville snerret de ut, tegnet utropstegn på blokken min og slått hull i den hver gang jeg presiserte det jævla utropstegnet. Ser du det, din lemurpikk?! UTROPSTEGN! Dette er så innihelvetes dårlig gjort! UTROPSTEGN!
Men det er ingen som forstår hva jeg sier. Jeg er trist. Det triste gjør vondt i hele meg, og jeg klarer ikke lindre det.
Jeg aker meg over i rullestolen og ruller meg inn på badet, hånden min detter ned mot rullestolhjulet, og veneflonen rives ut av hånden min. Blodet står ut i en søyle og ned på gulvet, blod på pysjen min og nedover armen. Jeg ser på mens en sykepleier vasker gulvet og meg, hjelpeløst peker jeg på det jeg ikke klarer selv og hun vasker uten å skjule irritasjonen over ekstraarbeidet jeg har skapt ved å være til bry. Hun lukker døren etter seg når hun er ferdig og jeg gråter pusten ut av meg. Jeg graver ansiktet mitt ned i ett håndkle og hikster.
Jeg er ikke sint lenger, jeg er tilbake til å gråte.
We’ll carry on!
My Chemical Romance – Welcome To The Black Parade