I dag skal ergoterapeuten vise meg hvordan krøplinger kan dusje fornuftig og effektivt. Det er visst ergoterapeuters jobb å hjelpe folk til å bli litt smartere med det utgangspunktet de er så uheldige å inneha.
Dette er langt fra hva jeg anser som et trivelig opplæringstilbud, men hvis jeg skal ha gleden av en god personlig hygiene må jeg akseptere hjelpen jeg nå skal få, og gleden av personlig hygiene har jeg savnet litt.
Ergoterapeuten min er godt forberedt. Hun ser ut som hun skal spyle meg på plenen utenfor, der hun stiller med store grønne støvler og oppbretta ermer. Hun er betydelig mer avslappet og full av pågangsmot enn hva jeg er. Men nå er det ikke hun som skal vaskes av noen med støvler på.
Jeg elsker ikke akkurat retningen livet mitt har tatt der jeg sitter og er lyserosa og tafatt med hår på bena i en dusjstol med hjul og skammer meg. Det hjelper virkelig ikke at jeg er assistert av en dame med fokus på handikappene mine og full av velvilje vil hjelpe å løfte både det ene og det andre for å få bedre tilgang. Det er sikkert mange ganger man synes det er hyggelig med selskap i dusjen, men dette er ikke en av dem.
Vi løfter på armen så vi kan vaske under den med kluten. Her er det ganske viktig å ha vasket ansiktet først, for det er ikke spesielt fornøyelig å gnikke en klut rundt i hele ansiktet som først har vært gnikket i armhulen din.
Håret. Såpe inn og vaske håret med venstre hånd mens høyre arm dingler langs siden er en utfordring, men lar seg absolutt gjøre. Det er verre å klemme såpa ut fra flasken med bare en hånd. Dersom man ikke er heldig å ha en pumpeflaske, kan man klemme flasken mellom armen og hoften og sluse såpen inn i den funksjonelle hånden. Dette er veldig lurt å gjøre før man har begynt å såpe inn kroppen og er så glatt at alt sklir og flakser veggimellom. Dette vil igjen gjøre at man sier mange stygge ord, mister fatningen, begynner å grine og må tygge på kluten for å samle seg igjen. Og da er det også veldig greit å ikke ha vasket seg nedentil først.
Jeg synes det går veldig fint å vaske høyre side av kroppen min, jeg holder dusjen greit med venstre hånd og er fornøyd, men å vaske den venstre armen min og armhulen viste seg å være en utfordring. Nå kunne jeg ha tatt dusjhodet i munnen og navigert den rundt med tungen min, men det er ikke noe en ergoterapeut synes er så lurt, ergoterapeuter kan være litt metodesnobbete, så her hadde jeg fått fullstendig nok av både opplæringen og besøket i dusjen. Er forresten metodesnobbete et ord?
Tørking. Nå blir jeg trillet ut av dusjen og plassert foran fotenden på senga mi, der får jeg heldigvis tørke meg selv, bortsett fra venstrearmen min. Her vurderer jeg å blåsetørke meg selv, men tror ikke jeg har lungekapasitet nok og lar ergoterapeuten tørke den for meg. Jeg støttes opp i stående og får beskjed om å bøye meg over fotenden. Ergoterapeuten tørker meg mellom ræva. Jeg hater livet mitt.
Jeg står fremoverbøyd, naken, rosa og tafatt med hår på bena og skilte seteballer og en ergoterapeut som står bak meg og frotterer meg tørr i rompesprekken. Døren går opp og inn på rommet kommer en mannlig sykepleier med en plastkopp med medisiner til meg. Det eneste jeg er takknemlig for akkurat nå, er at hun ikke har valgt å blåsetørke meg. De handler raskt og smidig. Ergoterapeuten dekker meg til med et alt for lite håndkle og sykepleieren finner ut at det ikke hastet så veldig med medisinen og går ut. Jeg fyller kinnene mine med luft og blåser det oppgitt ut. Svarte faen. Jeg klar for klærne og en rask avslutning på dette opplæringstiltaket som har vært like hyggelig som norovirus.
Påkledning. En nettingtruse blir lagt på gulvet slik at det kan tråkkes rett i hullene og dras på plass med venstre hånd. Den sitter fint på venstreside, men krøller seg på høyre. Den sitter akkurat stramt nok til å minne meg om ribbe og sprøstekt svor, men det er bare å flerre den av seg om det blir irriterende. Det er det fine med nettingtruser, man trenger ikke kle dem av seg nødvendigvis.
Alle klærne er på og alt sitter langt oppe på venstre side og slenger på høyre side, men det gjør jeg også, så jeg lar det gå. Ergoterapeuten fletter håret mitt og forteller at i morgen skal vi øve på å spise. Hun skal sitte bak meg og styre høyrehånden min med gaffelen. Det kan nok føles litt nært og intenst, men det er en god øvelse, forteller hun. Visst faen! tenker jeg og sukker, intimitetsgrensene mine er åpne for alt og alle for tiden, ta gjerne med en venn.
“Give up yourself unto the moment
The time is now
Give up yourself unto the moment
Let’s make this moment last”
Moloko- The Time Is Now