Jeg våkner uthvilt og ganske så fornøyd. Jeg hører at det er lyder og romsteringer bak skjermbrettet. Det er ikke slik at de gardinene er lydtette, men det plager meg ikke. Jeg har egentlig et par andre ting som jeg kan la plage meg og er på det området egentlig ganske opptatt.
Jeg kjenner lukten av frokost og kaffe fra gangen. Døren går opp og morgenvakten kommer inn med rene håndklær og ny pysj. Jeg sier tusen takk og er veldig overrasket over at det kommer ut som en luftig “dah”. “Tusen” er borte og “takk” ble ikke helt som jeg hadde tenkt heller. Jeg drømte så tydelig at jeg pratet i natt og hadde glemt at det ikke lenger er tilfelle. Jeg tenker meg om. Det betyr at jeg ikke kan gå heller, og det er faen ikke greit.
Lydene jeg hørte fra romkameraten min tyder på at hun er på vei inn på badet som førstemann og det er helt i orden. Det er ingenting jeg skal rekke i dag heller.
Min nye indiske venn dukker prøvende frem fra skjermbrettet og ønsker meg en god morgen, jeg “mmhm`er” tilbake og smiler med halve fjeset, følger henne med øynene der hun manøvrerer seg frem med en prekestol rundt sengen min.
Fysioterapeuten vil ha meg opp og gå i en prekestol, det er en slags gåstativ for voksne med hjul og håndbrems. Det høres kanskje fint ut, men det er skumle saker.
Det går greit sammen med en fysioterapeut eller sykepleier, men det er en direkte livsfarlig å gå med denne drapsmaskinen alene.
Nå står prekestolen til venstre for rullestolen ved siden av sengen min, og jeg tenker det kan være lurt å velge denne i dag. Jeg er full av mitt handikappede jeg og har masse pågangsmot, jeg tenker at alle kan spise støvet mitt bort over gangen her og se hvor flink jeg faen-i-meg er.
Men det var ikke så lurt og jeg var ikke så veldig flink.
Hele kroppen min henger over prekestolen på høyre side. Jeg har rett og slett kastet høyre arm over den, og den dingler så voldsomt foran der at jeg burde hatt en sykkelkurv å legge den i. Jeg holder så hardt i håndtaket og bremsen med venstre hånd at knokene er hvite, og ikke griserosa slik de pleier å være.
Med bremsingen fra venstre og tyngden fra høyre dyttes gåstolen fremover i all for høy hastighet, og for ikke å gå rundt i ring må jeg løsne på bremsen, som igjen gjør at jeg setter full fart uten at høyre ben blir med.
Faen, er det motor på denne dritten?
Jeg skyter frem med overkroppen og må trippe som faen etter med venstre ben. Det høyre sleper etter og sålen fra skoen lager en merkelig pipelyd mot linoleumen. Det er ingen grasiøs og smidig måte å gjøre dette på, jeg henger trippende og slepende etter prekestolen med bustete hår og en pysjamasbukse som sagger, jeg tenker “shit-shit-shit-shit” i det jeg skyter frem mot døren. Jeg vurderer mulighetene jeg har til rådighet og finner ut at det beste må være å sikte meg inn mot veggen, smelle inn i den og for så å dra meg behersket tilbake i sengen på et vis. Det er jo ikke sånn at jeg har så vanvittig mye å tape på å gruse meg i en vegg lenger heller.
Jeg hører at min romkamerat nærmer seg ferdig, mens jeg sliter ukontrollert og raskt rundt i ring midt på gulvet, jeg tenker at dette er ingen tjent med å bevitne, så jeg kaster meg mot sengen.
“Æh!” sier jeg sånn helt tilfeldig og mener egentlig “Hei!” når romkameraten åpner døren. Jeg stryker meg over håret og spiller kul.
Just model through it, god damn it!
“I’m a loser baby, so why don’t you kill me?”
Loser- Beck