Jeg sitter og kikker på Gunnvor og funderer på hvordan det hadde vært om Downs syndrom var en infeksjon på lik linje med influensa. Man tusler rundt og føler seg uggen i noen dager før man bryter ut i full Downs, eller tenk om du er nyforelsket og befinner deg midt i datingfasen, også går du hen og får urinveisinfeksjon og muligheter for dobbeltsidig Downs syndrom.
Mens jeg sitter der og grubler, kommer Willy kjørende inn. Han er ny på dette med elektrisk rullestol, og mangler fullstendig oversikt over hvor mye klaring han trenger. Han gir konstant full gass, og er urettmessig full av selvtillit og optimisme og håper det vil gå bra. Men det gjør som regel ikke det, og denne gangen var det to spisestoler han tok fart og feide ned i flisene.
Gamlingene som sitter og ser på Derrick mens de venter på døden, letter straks fra stolsetene sine i ren forferdelse, de blir sittende og summe seg med ansiktene sine fortsatt i “Hva i all verden” posisjon, og det blir akutt behov for enkelte av dem å trekke tilbake til rommene sine for blodtrykksmåling og bleieskift.
Jeg så det hele komme. Jeg så på ansiktet til Willy at han hadde tatt en rask og ukontrollert beslutning, han knep øynene sammen og håpet på det beste da han kjørte på møblene og nesten sendte hele gjengen til de evige jaktmarker.
Jeg begynner å sette pris på Willy og hans hensynsløse ferdsel. Her en dag rygget Willy på Abdallah med den elektriske rullestolen sin. Willy var ferdig med å se på tv og rygget bakover, med fullt fokus fremover, bak han satt Abdallah og passet sine egne kjedelige saker og ble meid rett ned av Willy og stolen hans. Abdallah, stakkars, hadde ikke stemme etter hjerneslaget, så alle de små pipene hans om hjelp druknet fullstendig i ryggesignalene til Willy.
Det er ikke pent å le, men jeg holdt på å le meg i hjel der jeg så Willy grisekjøre ut i gangen, mens Abdallah satt og peip og lette etter blod på buksa.
Alle skvetter unna når Willy kommer, og med god grunn! Selv om det kognitive har reist på ferie, og du husker i overkant dårlig, så vet du at det er livsfarlig å møte Willy kjørende ved inngangen, man kan risikere å bli sittende i klem mellom rullestolen hans og dørkarmen. Med Willys dårlige dømmekraft, hadde han sikkert tenkt at det ville gått så fint atte, også hadde man måttet få dørkarmen operert bort fra tykktarmen sin, og det er ikke sånt man trenger å plusse på alt annet her i livet.
Det er dog ikke bare Willy som er hensynsløs med hjelpemidlene sine (Dette er en setning jeg vet at syklubben min får seg en god latter av). Gamlingenes rullatorer er nesten konstant parkert rett foran bena mine, og man må bane seg vei mellom dem som en Super Mario i slow motion. Jeg klatrer forbi, svinger rundt og snubler over rullatorer som er hensynsløst parkert over alt. Nå tok jeg kanskje litt av på parallellene jeg satte mellom meg selv og Super Mario, men selv å løfte foten så høyt at det blir mulig for luft å trenge mellom skosålen og linoleumen kan være en høyintensiv prestasjon for noen, og jeg sa aldri at jeg løper rundt og spiser Super Mushroom for å få ekstra styrke. I hvertfall ikke nå lenger.
Når jeg ankom rehab`en sittende i rullestolen min og kikket meg rundt i dette rullatorinfernoet som var her, kjente jeg meg litt skvetten for at jeg skulle få utdelt en jeg også.
Jeg innrømmer at de var nokså hendige, med en lomme foran som jeg kunne hatt mobilen og skriveblokka mi liggende i, men jeg hadde heller tygget meg rundt på linoleumen ved bruk av rå kraft fra tennene og kjeven min fremfor å bli sett subbende bak en rullator! Her var jeg nødt til å sette en grense! Her også! En rullator kom faen ikke på tale!
Nå var det heldigvis ingen som talte om noen rullator heller, så jeg fikk tildelt en krykke og var vekselsvis glad for det! Nå kunne jeg gå rundt å tro at jeg var så mye bedre enn alle de andre som ikke kunne gå med krykke, som gikk rundt og dreit seg ut med en rullator! “Hei jeg heter Siri, jeg bruker bare en krykke!” Eller kanskje ikke. Det ville vært dølt, for krykka var et ork å drasse på, dessuten fikk den meg til å se ut som om jeg var en sånn syk person som måtte bruke krykke, og det var faen ikke aktuelt å gå rundt og sende ut slike signaler!
“Picture me given’ a damn, I said never”
Tricky- Black Steel