Jeg orker ikke sitte på rommet mitt og glane i veggen lenger, og jeg gidder ikke lese heller. Boka jeg leser er så grenseløst kjedelig!
Jeg skriver om å kjempe seg tilbake til et liv uten sikling og kun bløte konsonanter, for så å finne ut at det var jo bare fan-fucking-tastic at man skulle bli litt multi-handikappet der et lite øyeblikk – før man må samle seg på bena, tørke haka og jobbe så inni helvetes hardt med mange timers trening på sykehus og rehabiliteringer, med logopeder, leger og fysioterapeuter – og seg selv – for å kunne gjøre ting man har pleid å ta for gitt før man ble var så uheldig å bli krøpling.