Jeg
leste om en mamma som med hånden på hjertet kunne si at hun var blitt
et bedre menneske av å få barn. Jeg tenkte litt på det, vurderte meg
selv, og kom fram til at det gjelder sikkert ikke for alle. I hvert fall
ikke for meg, men så legger jeg ikke hånden på hjertet for noe.
Kanskje hvis jeg får et hjerteinfarkt, da er det sikkert naturlig å ta seg til hjertet.
Noen ganger blir det det bare mer tydelig hvor dårlig menneske jeg har
blitt etter at jeg fikk barn. Særlig når jeg er midt i å oppdra barnet
på en veldig upedagogisk måte, og jeg innser at jeg burde ta meg sammen
og innrømme at jeg tok feil, men heller velger å gjøre noen feil til,
fordi det viser seg at jeg har presset fallhøyden så voldsomt at det er
lettere å dytte ungen ned enn å hoppe selv.
Vi sto foran ytterdøren og så på hverandre og ventet på at den andre
skulle låse opp så vi kunne presse oss inn som førstemann. “Lås opp
da!»” sier barnet forvirret og ser på meg. “Jeg har ikke
nøkkelen!” svarer jeg og gir tegn til at barnet skal sjekke i lommene
sine. Barnet sjekket samtlige lommer, og det viste seg at det var alt
annet enn nøkler i dem. “Jeg har den ikke, og det er din skyld for jeg
ga den til deg i sted!” sier hun hissig, og jeg irriterer meg
umiddelbart over at skylden skal flyttes over på meg når man plutselig
står der i en knipe. “Nei, jeg har ikke fått noe nøkkel!” svarte jeg
irritert, men passet på å være litt voksen og sa “Det hjelper ikke å stå
foran døren og fordele skyld!” Så avsluttet jeg med “I hvert fall ikke
hvis den ikke er min!”
“Hvor i helvete er den forbanna nøkkelen for faen?! Du låste
døra!” snerret jeg mens vi ransaket bilen. Jeg hadde mistet all kontroll
og bannet heftig. Jeg kjeftet på ungen fordi hun ikke tar vare på
tingene sine og fordi dette var for faen min nøkkel. Hun har mistet sin
og nå kommer vi oss for helvete ikke inn!
Jeg var så irritert at jeg klasket hånda i panna og dro pannehuden med
øyelokk og overleppe ned mot halsen min mens jeg presset ut “For
heeeeeelveeeette da!” og lot øynene rulle rundt i innfatningene sine.
Jeg kommanderte ungen til å hjelpe meg og lete hardere etter nøkkelen,
siden det tross alt var hun som hadde mistet den, og jeg syntes jo selv
at jeg var veldig snill som hjalp til med å lete, enda det ikke var jeg
som hadde rotet bort den jævla nøkkelen! Jeg irriterte meg over at hun
ikke lette mer enn på samme stedet hver gang, mens jeg derimot lå på
knærne i den skitne bilen og presset meg ned for å se under bilseter og
matter. Jeg trampet rundt bilen mens jeg bannet og sparket i grusen
etter nøkkelen. Men nøkkelen var borte.
Vi satt oss i hvert vårt sete og var sinte på hverandre. “Så da kan vi
vel bare sitte her i bilen og fryse ordentlig i hjel da, eller?!” spurte
barnet veldig spydig. Jeg svarte like barnslig; “Ja, for helvete! Det
kan vi!” Så plusset jeg på et dramatisk “Takk for alt!”, uten å høres
takknemlig ut i det hele tatt.
Ungen boret øynene i meg så hardt at jeg ikke våget å treffe blikket
hennes, og jeg vet at hun tenkte at “det der skal jeg si til mora di!”,
men jeg tenkte videre at det driter jeg i; og at du kanskje i ditt neste
liv holder like godt fast på nøklene dine som den helvetes Gollum holdt
fast på den idiotringen sin, for svarte faen!
Det siste tenkte jeg. Ikke fordi det ville vært stygt å si det høyt, men fordi setningen var for lang og innviklet.
Mens jeg samlet meg og ungen satt og tenkte på andre familier med mødre
som var blitt bedre mennesker som ikke sa faen og at det skulle hun
skrive brev om til Fantorangen eller noe, så tenkte jeg at jeg kunne jo
sjekke lommene mine mens jeg sa faen en gang til, sånn bare for å ha
gjort noe fornuftig. Og DER var nøkkelen. Midt mellom to stavelser. “Fa –
en”.
Så hva gjør jeg da? Mange gjør sikkert noe som er voksent og ansvarlig, men jeg gjorde mer av det som ikke er så snilt.
Jeg latet som jeg skulle fikse litt på panneluggen min og kastet
nøkkelen fort på gulvet bak der hvor barnet hadde sittet. Jeg slo litt i
rattet for å gjøre det hele mer troverdig, gikk ut av bilen for å late
som om jeg skulle lete litt mer, røsket opp bakdøren og utbrøt “Her er
den jammen!”, og så løftet jeg nøkkelen veldig teatralsk opp i luften
mens jeg viste tydelig lettelse. Jeg fortsatte skammelig med
barneoppdragelsen min og sa mer pedagogisk riktig, uten å banne: “Da har
vi lært noe da, eller?! Skal vi bli venner igjen?” Så låste jeg opp
døren for oss, fortsatt uten å treffe blikket til ungen, før jeg
fortsatte med “Det var jammen meg bra jeg fant den!” Og det var ungen
enig i.
P!nk- Raise Your Glass