En sykepleier har funnet ut at jeg sliter rundt måltider. Jeg klarer greit å tygge og svelge maten min hvis jeg konsentrerer meg litt om det. Problemet ligger mer i å skulle manøvrere alt med den venstre hånden, når hele den høyre siden min trekker meg ned som et lodd.
Jeg graver rundt i maten min for å få den på gaffelen, uten at jeg har den andre hånden å hjelpe til med. Jeg skyver alt ut av tallerkenen og soper det litt rundt over nattbordet før det stopper i tallerkenen sammen med papirbiter, hår og bomullsdotter. Når ting endelig er på gaffelen, prøver jeg å finne ut hvor munnen min befinner seg i mitt nye, skjeve ansikt, og det er jo ganske utrolig at retningsansen på så korte avstander har gått så til de grader til helvete.
Jeg løfter gaffelen og styrer den til munnen, som jeg vet av lang erfaring er litt nedenfor midten, og så klarer jeg å sneie gaffelen mot øret mitt og stikker meg på haka.
Jeg klapper deretter gaffelen bort etter kinnet mitt i retning munnen helt til jeg treffer i tenna som jeg har satt frem i ett snerr og et lydløst “Helvete”.
Det genererer så mye irritasjon rundt måltidene at jeg ikke gidder å ta meg bryet med å spise hvis jeg ikke er veldig sulten og maten er lett å få ned.
Sykepleieren fikk et innblikk i dette begredelige scenarioet da hun passerte meg ved middagen i går, der jeg jobbet iherdig og var alt annet enn zen. Nå har hun sikkert snakket med ergoterapeuten og når ergoterapeuter sitter inne med fornuftige løsninger på helt dagligdagse gjøremål, blir de så ivrige at man nesten må roe de til helvete ned et par hakk før man kan slippe de til.
Før jeg visste ordet av det var jeg på krøpling-opplæring igjen, med en ergoterapeut som satt kveilet rundt meg, og styrte armen min mot en tallerken med kyllinglår med ris og salat.
Selvfølgelig var det kyllinglår med ris til middag i dag.
Ergoterapeuten syntes det var lov å jukse litt, tatt i betraktning menyen vi hadde foran oss. Hun renset kyllingen og brettet fingrene mine rundt gaffelen, og begynte å skuffe mat over på den ved å styre hånda mi. Her skulle jeg komme inn og navigere det hele med kniven, skyve av det overflødige og passe på at det var en fin kombinasjon av ris og kylling, og så gjøre tegn til at det var klart.
Hun løfter hånden min som holder gaffelen, og styrer den mot munnen min mens hun puster meg i nakken på ergoterapeutisk vis. Det er min jobb å åpne munnen, det blir liksom litt lettere slik. Jeg tygger og svelger og er ganske utakknemlig for middag-scenarioet som i grunn ikke er så forbanna trivelig i dag.
Ting er liksom ikke som det pleide å være under måltidet lengre. “Vi” trengte bare meg til å spise og å skrape tallerkenen, men nå er det nye bedritne tider og jeg sitter her å gaper i et realt gruppearbeid hvor jeg har fått den kjipeste oppgaven av oss. Derfor later jeg som at jeg er mett og legger meg i sengen igjen.
Jeg har ligget i sengen og virkelig elsket livet helt siden kyllingmiddagen og nå har noen kommet med ny mat til meg.
Suppe. La meg bare miste siste rest av verdighet.
Jeg er halvt grønnsak, sitter i rullestol og sikler. Jeg bruker 20 minutter på å komme meg på do, og nå har jeg fått diaré. Life just keep on giving.
“And I am alone, so don’t speak
I find war, and I find peace
I find no heat, no love in me
And I am low and unwell
This is love, this is hell
This sweet plague that follows me”
Keaton Henson – Flesh And Bone