Jeg synes jeg er veldig artig. Særlig i bilen, når jeg serverer kjempegode vitser og har stand-up og maser: “Se på meg da!” og “Hør på meg nå da!”
Det er visst bare jeg som synes at jeg er artig, for jeg får en særdeles laber respons fra baksetet, og det blir nøye forklart at alle synes så synd på meg som er så til de grader “nube” og “old school” der jeg sitter i forsetet og er helt desperat fordi jeg tror jeg er festlig.
Jeg protesterer fordi jeg har googlet “nube” og jeg kjenner meg faen ikke igjen.
Jeg prøver å gi meg selv komplimenter og søker støtte hos mitt publikum, jeg sier “Men det var jo litt morsomt da?” Men det rulles med øyne og kinn blåses opp og jeg får en oppgitt “Ro deg, Kanye!”
Jeg protesterer igjen, for jeg har hørt om Kanye West, og jeg er mye bedre enn han.
Jeg innser så klart at jeg har valgt feil fokusgruppe, for barn skjønner seg ikke på humor og de er ikke kjempeflinke på å hjelpe oss voksne med å bygge en god selvfølelse.
Jeg synes jeg er flink til å synge og danse i bilen også, særlig når vi er på langtur.
Men stemningen er som regel dårlig fra start, ettersom jeg ikke får bruke spillelistene mine og heller ikke får høre på rock eller punk, og i hvert fall ikke Pearl Jam eller noe som er produsert før 2010.
Jeg prøver å være en flink brobygger mellom barn og voksen, så jeg setter på P5 Hits og synger sammen med P!nk på “What About Us?” Jeg har den ene hånden trygt på rattet og den andre knytter jeg mot brystet mitt og sender den fra meg mot himmelen som om jeg skulle sende opp en flokk med duer som hadde klasket rett i frontruta om det faktisk hadde vært tilfelle.
Jeg slår trommene i rattet og gjør meg klar til de høye notene, og jeg har det riktig så trivelig helt til noen brøler: “KLAPP IGJEN!!!”, og jeg blir overrasket fordi det er ropt så dypt fra det innerste indre, som om noen virkelig mener at det er et helvete å høre på at jeg koser meg – og har holdt det inni seg akkurat litt for lenge før man sier ifra.
Jeg er sjokkert og må samle meg litt før jeg etter en liten pause fortsetter å synge litt lavere – uten å illustrere sangen med håndbevegelser. Dette rekker jeg i ca. 3 strofer til før jeg får beskjed om å “fortsatt klappe munnen hardt igjen” og i det jeg trekker pusten litt for mye er det visst ikke greit at jeg puster lenger heller; for nå er andre så sinte på meg at det brøles “Stopp! Jeg advarer deg!”
Jeg er ordentlig rystet over hvilket irritasjonsmoment jeg har vært med min tilstedeværelse, jeg blir furten og sier at “Jaha ja?! Men det er faen i meg helt greit det!!” Og levner med det absolutt ingen tvil om at det egentlig var veldig ugreit.
Vi sitter helt stille i bilen og noen bare lytter til musikken, mens jeg har det helt “fan-fucking-tastisk” inni hodet mitt mens jeg synger på Deep Purple´s “Child in time”. Jeg ser for meg at jeg spiller gitar foran et fullsatt og mer takknemlig publikum som faktisk ikke kan få nok av meg.
Jeg er jo så forbanna tøff mens jeg spiller gitarsoloen, jeg setter det høyre benet mitt på forsterkeren og tilter hodet litt opp og til høyre med lukkede øyne. Jeg blir ganske enkelt helt rørt av det imaginære bildet av meg selv der jeg står og høster en så formidabel kulturell reisning – og sikkert et par andre typer reisninger også, vil jeg tro.
Alle ser på meg og er kjempeimponerte, med blanke øyne og åpen munn og de hvisker: “Shit, Siri!” Og jeg er bare helt chill og fryktelig flink.
Jeg hopper opp på forsterkeren og vipper meg opp på tærne og bøyer meg bak i en grasiøs bue mens jeg lar vinden rufse meg i luggen og alle bare “Wow, Siri!”, og jeg bare spiller helt fantastisk på gitaren med tennene mine og glir overganger med tunga mi, også vipper jeg av meg skoen og spiller resten av soloen med tærne mine.
Jeg er skikkelig fornøyd med meg selv, helt uten å være det minste overrasket over hva jeg kan, og jeg tenker “Yeah mother fuckers! Suck on it!”
Så klapper alle helt vilt og hemningsløst og alt tar fullstendig av, publikum plystrer og roper som gale at de elsker meg og så tar de bilder og vifter med lightere, griner og må klemme hverandre og jeg kaster meg ut i armene på et imponert publikum og alle sender meg rundt over hodene sine like naturlig som en feit joint på en Cypress Hill konsert, og alt er som det faktisk burde være når jeg gjør noe.
Jeg funderer litt på ta drømmen min til virkelighet ved å sette opp litt punktbelysning i stuen, få inn litt gjennomtrekk som kan blåse meg i håret, gi barnet og vennene hennes noen lightere og tvinge de til å se på mens jeg synger og spiller luftgitar på stuebordet foran dem. Jeg kan lage publikumslyder og rope “Oooh yeah baby!” og “Woho!” Også kan jeg klappe hardt og veive hendene i været og late som jeg er en gråtene fan, og til slutt kan jeg ta sats å kaste meg på barna i sofaen for å late som jeg diver.
Men det ville virket litt rart og det blir sikkert en jævla masse grining av det. Så jeg orker ikke.
“You’d better close your eyes
Ooohhhh bow your head
Wait for the ricochet”
Deep Purple- Child in Time