Noen ganger er jeg veldig, veldig sint når jeg legger meg. Da hjelper det ikke å tråkle igjennom en voldsfantasi, ønske at andre dør eller blir omhyggelig kvestet for livet, eller får en uheldig funksjonsnedsettelse og blir handikappet herfra og frem til indre helvete, for det roer meg forbausende lite ned.
For av og til hender det jo at jeg trenger å si et par ting, og da er det litt trist at jeg er litt begrenset i talen min. Så når shit goes down og jeg skal gi noen litt hardt inn med trusler, banning og grove karakteristikker, så klarer jeg faen ikke uttrykke meg ordentlig, og den som skulle vært fornærmet ser lenge på meg og sier “.. Hæ? Jeg skjønte ikke helt?”
Kanskje den som har litt tungt for det insisterer på å fortsatt ikke skjønne hva jeg sier helt frem til jeg har samlet sammen alt av fucks og blåser det opp som en ballong, slik at det blir ordentlig store fucks å gi, men ikke gir meg muligheten til å servere noe; og da for faen, da hender det at jeg legger meg med et uforløst sinne som kanskje begynte som litt redsel eller at jeg var litt lei meg, og videre bygget det seg opp fra litte grann irritert til “Nå er det faen deise meg nok! Jeg skal ta å tråkke trynet ditt ned i parketten mens jeg dytter vinkelsofaen min hardt opp i rompa di og jeg skal faen ikke høre noe sutring mens jeg holder på!”
På dette tidspunktet sovner jeg av utmattelse med sint fjes og snerreleppe mens jeg fortsatt pumper knyttnevene, sovner og drømmer den fineste drømmen noen gang drømt.
Jeg drømte at jeg våknet og kunne prate helt klart og tydelig, og det overrasket meg litt og gledet meg enda mer. Jeg hadde milelange setninger med lette ord som du ikke trengte, ord som bare jeg skulle få. Trøstende setninger som fant mørket jeg hadde gitt til meg selv, og pakket det forsiktig inn i lys for meg.
Jeg danset og hoppet rundt ordene mine som en veldig glad homse i en pastellfarget musikal med sukkerspinn og regnbuer. Jeg svinset ut døra med armene svingende opp og ned til hver side mens jeg svaiet med hodet akkurat som Stevie Wonder og smilte så hardt at jeg nesten revna.
Jeg pratet! Ordene kom ut i frie og uanstrengte setninger helt klare og melodiøse. Jeg hoppet på lette ben og var så fri og glad og jeg hadde så mye å si, så mange ord å uttrykke. Jeg hadde flere år å fortelle fra, og ordene rant ut med alt hva jeg hadde tenkt på.
Jeg danset litt rundt i gatene mens jeg pratet og sang, det var som om jeg hadde konfetti i ræva, vunnet i Ludo eller spist fleinsopp. Jeg var så lykkelig og fri, og jeg lot ordene renne ut uten filter eller pauser. Ordene var fra historier som flettet seg inn i hverandre uten å gi noen mening, fulle av setninger som jeg ga til de som ville høre, men de fleste var bare til meg.
Jeg hinket over kumlokk og danset bortover fortauet og serverte ord. Setninger. Melodier.
Jeg rundet et hushjørne, ridende baklengs på en «My Little Pony» som sikkert het «Rainbow Dash» eller «Yellow Snow» mens jeg slo fantasi-cymbaler i luften og tok en piruett til ordet piruett og stopper opp midt i en setning full av tydelige ord som jeg fortalte meg selv.
Der, rett foran meg var det en trapp opp til en tom scene, og foran scenen sitter tilskuere stille på stoler vendt mot scenen. Jeg parkerer «Yellow Snow» og danser nærmere med lette og forsiktige skritt og ser at tilskuerne er personer som jeg er sint på. Hendelser, irritasjoner og mennesker som representerer dem. Jeg stopper opp og hvisker fornøyd til meg selv “Har du sett!?”
Jeg snur meg og shufler baklengs opp trappen til scenen. Sklir frem og plasserer meg foran alle sammen, tar frem “bannefingeren” og lar den gli sakte over hele salen, mens jeg står bøyd fremover med en liten knekk i knærne slik at jeg er sikker på at alle får se fingeren. Deretter sveiver jeg den andre “bannefingeren” min teatralsk opp, frem fra lommen med en liten usynlig heisekran, slik at jeg kan doble fornærmelsen fra meg til publikummet mitt og så danser jeg med begge “bannefingrene” foran meg en liten stund og sakser dem opp og ned og frem og tilbake mens jeg hopper og danser og er lykkelig og fortsatt kan prate.
Når jeg er lei og vil danse videre, snur jeg meg helt enkelt med ryggen til publikum og løfter begge fingrene høyt opp i luften som en søt liten avslutning og så tripper jeg ned trappen og hinker, danser og shufler videre bortover fortauet med fingrene høyt oppe fulle av en ikke så subtil fornærmelse mens jeg prater og ler sånn helt for meg selv på vei til noe helt annet.
Det er så vanskelig å være lei seg og det er så mye lettere å være sint.
“But I just couldn’t make my words make sense to themIf you only listen with your ears I can’t get in”
Radical Face- The Mute