Folk flest elsker sommeren og er så lykkelige mens de dokumenterer det hele tiden, slik at vi andre kan få se og late som om vi unner dere å ha det så trivelig.
Jeg liker høsten best, når dere er litt mindre lykkelige og tilbake i full jobb.
Da er det endelig slutt på alle oppdateringene på sosiale medier om at dere elsker hverandre så inderlig og er på ferier og griller mat, mens jeg drikker øl her hjemme og elsker grillmat uten å spise det.
Det er ikke slik at jeg ikke unner andre å være glade i korte, kontrollerte og begrensede former, men noen ganger er man sosialt dyktig uten å tenke seg om, og man sier sånt som «Jeg er altså så glad på din vegne, dette fortjener du virkelig!» helt uten egentlig å mene det, og da er det greit å sende en melding etterpå, og forklare at man ikke er glad på noens vegne i det hele tatt. At man trekker det tilbake fordi man er misunnelig eller sulten og vil ha grillmat for svarte helvete. Det bør det være rom for.
For jeg elsker virkelig grillmat, men som så mye annet her i livet, så skal det by på utfordringer. Jeg kan ikke grille og jeg har prøvd, men jeg får det faen ikke til.
Også er det så forbanna varmt og fuktig om sommeren, så man blir nødt til å dra på stranda og drømme om at andre får mensen midt i kjærlighetsferien, og begynner å krangle og grine og kanskje dør litt inni seg. Eller at gasstanken på grillen til noen skal eksplodere og sette fyr på hele jævla huset og svi all maten på grillen i samme slengen, og da kunne jeg ha svingt innom for å snu koteletten mens jeg serverer min favorittreplikk; «It ain´t black baby, it´s n**ah brown..»
Så da sitter jeg der da, med stor rompe i en bitte liten solstol og leser helt til stolen klapper sammen mens jeg sitter i den, og jeg må velte meg over til siden og jokke meg kroket ut, fordi solstolen henger fast på ræva mi som en forbanna Pac-Man.
Det er ettermiddag, og alle familiene pakker sammen for å gå hjem og grille, men det haster ikke så hardt for meg for å si det sånn, så jeg bretter ut stolen min litt bedre, og blir sittende til det nesten er tomt for mennesker på stranden.
Halvveis inn i et kapittel bestemmer en fyr seg for å legge ut på svøm fra brygga og har planer om nesten drukne på vei inn til stranden. «Haff-haff», bråker han uti vannet og jeg ser opp fra boken min på en kvinne som hoier «Can somebody help my husband?» mens hun vifter med armene sine.
Vet du, tenker jeg, jeg har ikke tenkt til å bade! Så jeg spretter opp med stolen fortsatt hengende på ræva og får testet lederegenskapene mine.
Jeg roper «HEI!» til fyren ved siden av og knipser mens jeg peker på havet, og han spretter lydig opp og løper litt rådvill frem og tilbake noen ganger før han river av seg t-skjorta og kaster seg uti og gjør det som er riktig.
Jeg var litt fornøyd med meg selv og tenkte på at jeg burde vært innsatsleder i politiet.
Jeg kunne rullet ned vinduet fra politibilen min og kommandert politimenn rundt; «Hei du! Gå og dra ned glidelåsen på vesten til selvmordsbomberen med en eneste jævla gang!» eller «Nå bare går du, Per-Morten, inn i våpendeponiet til den gjengen som eier dette narkotikakartellet her, og så hilser du fra meg og ber dem om å ta seg kraftig sammen»
Og siden det er viktig med gode strategier hvis ting ikke blir nøyaktig slik jeg så for meg at ting skulle bli – for det er det veldig sjelden at det gjør – så ville jeg kanskje måtte følge opp med en ny kommando; «Nå kan Roger gå inn og be gjengen slutte å voldta Per-Morten mens han ligger over benken og piper ved heroin-pakkedisken»
Når Roger og Per-Morten omsider hadde kommet leiende ut, og kanskje hadde vært litt triste og ettertenksomme, hadde jeg visst nøyaktig hva jeg skulle gjort, for jeg hadde sikkert vært på et ledelses-psykologi-kickoff, og kunne derfor brukt min kunnskap til å trøste Per-Morten som hadde litt vondt i rompa, og sagt noe skikkelig fint som: «Chillax (for det er sånn man snakker nå hvis man er ungdommelig). Dette var kanskje en litt dårlig dag på jobben, vennen, men du tok en for laget, og du ble tatt i rompa med en lysgranat, but did you die? NO!» Så hadde vi gitt hverandre en god klem og jeg hadde sendt han et bilde av puppene mine på Snapchat og så hadde han blitt glad igjen. Problem solved.
Jeg er ikke helt hundre prosent sikker, men jeg tror jeg kunne gjort en god jobb som innsatsleder. Men først skal jeg hjem og grille pølser. Jeg har kjøpt meg en engangsgrill, og mens jeg ødelegger de jævla pølsene, så skal jeg scrolle og like all driten som er delt på Instagram. For jeg har det egentlig veldig bra og jeg liker at andre har det bra, jeg bare tøffer meg.
“Sweetness, sweetness I was only joking
When I said I’d like to smash every tooth
In your head»
Bigmouth Strikes Again- The Smiths