Nå er ikke dette en reise- og opplevelsesblogg. Det bunner i at jeg som regel er hjemme, så det faller seg helt naturlig at bloggen har tatt helt andre vendinger.
Men i løpet av det siste året har jeg fått med meg at alle går på tur og sover i hengekøyer. Jeg har fått bilder av folk i fornuftige turklær og jeg har sett nyhetsinnslag om at dere løper rundt og driter i skogen, så nå skal dere få høre her.
Jeg har vært på Svalbard.
Det var ikke min idé å reise til Svalbard, men det var en veldig god idé, for jeg elsker virkelig dårlig vær og jeg elsker mørket. Så hvorfor jeg bor i øst og ikke finpusser på banninga mi oppe i nord, er kanskje verdt å grunne litt over. Men det kan vi gjøre etterpå.
Jeg forstod raskt at dette ville bli noen veldig fine dager da det var heftig turbulens allerede ved innseilingen til Longyearbyen, og alt var mørkt og kaldt klokka to på dagen og det var kun snøfokk å se fra lysene på flyvingene. Vi hadde snakket litt om at hvis flyet styrtet på Nordpolen, så måtte vi sikkert spise hverandre for å overleve. Det var visst ikke noen stemning for å spise meg, men jeg gjorde det klart at jeg ikke var helt negativt innstilt om det skulle bli nødvendig. Bare så det var nevnt, for det er viktig å ha en god og presis forventningsavklaring når man skal på ferie, slik at ingen blir skuffet.
Da flyet hadde landet på Svalbard, gikk vi i motvind ned flytrappa og forsøkte å holde oss på bena mens vind, is og snø mishandlet fjesene våre, og jeg smilte altså så hardt av lykke at jeg måtte forte meg å lukke kjeften igjen før det tetta seg helt til med snø inni der.
Jeg smilte lykkelig mens jeg hentet bagasjen, og fortet meg bort til en klynge med mennesker som jeg antok sto ved utgangen og ventet på shuttlebussen. Jeg stilte meg tett bak dem og var veldig blid. De så på meg og smilte litt og jeg smilte enda litt mer tilbake og der sto vi og var sosialt velfungerende sammen – før det plutselig ble mistenkelig stille. Ettersom jeg ikke er dum, men bare veldig blid akkurat nå så forstod jeg at jeg burde dobbeltsjekke om dette var køen til bussen, men det var det altså ikke. Det var bare en litt stor familie som var glade for å se hverandre igjen, men som ikke hadde ventet å se meg. Vi lo over misforståelsen og noen følte seg mer sosialt velfungerende enn andre, og jeg kunne kjenne blikket til barnet mitt i nakken og passet på å ikke møte det.
Jeg kom meg inn i bussen og fortalte ører som ikke var interessert at «Det er jo ikke vær i øst, dette er vær! Utemmet, brutalt og vakkert og dette er sikkert bare «åpen jakke-vær» å regne for de fastboende!» «Ikke sant, ja? Hæ? Eller? Hæ?»
Jeg satt rett i ryggen og så dum og lykkelig ut, mens jeg smilte med åpen munn mens jeg kikket ut av vinduene på bussen hele veien til hotellet. Vi kunne kjenne vinden som røsket i shuttlebussen og jeg var full av forventninger og var veldig irriterende for omgivelsene mine.
På hotellet var det kork i døren med nye gjester og folk var ekstroverte og ville bli venner med hverandre. De ville adde hverandre på sosiale medier, sitte i fellesarealene og drikke Irish Coffee sammen absolutt hele tiden. Jeg var vennlig innstilt i ca. 4 minutter før jeg ble lei og tenkte at nå er det faen i meg nok. Jeg kunne høre vinden i veggene og jeg elsket den lyden, men jeg måtte ut og kjenne på det.
Jeg tuslet rundt og var helt bergtatt. Jeg studerte alt og var overlykkelig ved bare å skimte et fjell eller kjenne på atmosfæren i et så nådeløst vær. Jeg speidet etter polarrev og svalbardrein og i min entusiasme pekte jeg på en stor hund utenfor biblioteket og kunngjorde at det var et reinsdyr. Jeg ropte «Se! Se!» og fikk et oppgitt svar tilbake; «Det er en hund, din taper!»
Nå reiste ikke vi til Svalbard for å tusle i butikker og sitte på cafe, eller studere hunder utenfor biblioteket, selv om det er veldig trivelig det også. Vi skulle på TUR.
Første turen var en hundesledetur i Adventdalen og vi skulle sette spannet selv. Vi fikk beskjed om hvilke hunder vi skulle ha og i hvilken rekkefølge. Hundene var tunge, vinden kom i kraftige tak og vi var ikke akkurat lettkledde. Det var kommet en halvmeter nysnø, så det var en rimelig hard treningsøkt helt til vi skulle hente Yoda til spannet. Da ble det en treningsøkt fra ville helvete.
Yoda var ca. 20 kilo med ADHD og egen fri vilje. Han hadde sikkert sniffet litt kokain før vi kom, for han var ikke samarbeidsvillig i det hele tatt og han hadde bare et fjerdedels nanosekund av oppmerksomhetsspenn. Han ville innom alle hundehusene og springe litt rundt på gården og lete etter mat, kanskje feie litt over et par tisper og litt sånt før han var klar for plassen sin i spannet. Vi var to stykker som hang etter Yoda før jeg måtte slippe taket, og da var det bare én som hang etter Yoda og hun ropte på «HJELP!» og på «MAMMA!», så da var det jo bare å springe etter hund og barn før jeg kunne sette meg i spannet og endelig la meg bli litt «hundesledeført».
Når man kjører i stummende mørke med hodelyktene av og det eneste man ser er svake konturer av fjell og det eneste man hører er hunder som trekker spannet, da er man helt nær naturen og naturkreftene, og man kjenner at man er liten og at omgivelsene rundt er store og kraftige. Det er den absolutt fineste følelse av lykke og frihet og man nyter det så godt og så inderlig. Helt til det er over og man skal følge Yoda tilbake til huset sitt.
Maten i Longyearbyen er fan-fucking-tastisk! Når kokkene lager mat på Svalbard, går de helt inn i oppgaven, uansett hvor vi spiste og hva vi spiste, så var det som om kokken hadde Asperger.
Maten var perfeksjonert, vellaget, god og kreativ, men noen ganger kunne man lure litt på om det ble spart på strømmen i Longyearbyen. For det var mye tartar.
Rå vågehval, rå ål og rå Svalbardrein sto på menyen. Jeg måtte konsentrere meg litt av og til, særlig når jeg spiste rå Svalbardrein, for de er altså søte at det er triveligere å spise dem når de er skutt mellom øynene og ordentlig stekt.
Nå er ikke dette en matblogg av de samme grunnene som at dette ikke er en reiseblogg, men hør her! På «Huset» spiste jeg en 6-retters middag og det var veldig lurt! Det var mange gode retter i den menyen, men desserten som var laget av brunost, epler og brunet smør fikk meg nesten til å begynne å grine, jeg hadde egentlig tenkt til å skrive noe annet, men poenget var at desserten var veldig god. Jeg er ikke så ivrig på dessert, men den desserten har brent seg helt fast i minnet mitt. Og det er ganske godt gjort, fordi jeg bestilte en vinpakke til den menyen som var like heftig som maten, for å si det slik. Jeg måtte ganske enkelt gi fra meg noen av de siste glassene med fin vin, ettersom dette var en familieferie og det ikke var rom for at jeg ble drita full og våknet opp i skje med Yoda i hundehuset hans.
Dette ble egentlig ikke nevnt i forventningsavklaringen når jeg tenker meg om, men det faller helt sikkert under en trivsels- eller barnevernsparagraf.
Jeg elsker kokken på «Huset» bare på grunn av brunosten hans og jeg tenker derfor på kokken og brunosten hver eneste dag.
“Look up, what do you see?
All of you and all of me
Florescent and starry
Some of them, they surprise”
R.E.M- E-Bow The Letter feat. Patti Smith