Når man er på mediyoga så kan det være at det spilles noe bakgrunnsmusikk som fester seg litt og kan plage en selv og andre i etterkant av timen.
I lang tid har jeg nå sunget: «Sattenam sattenam sattenam ji-vajaguru vajaguru vajaguru ji»
Dette er to linjer av en sang på punjabisk sunget av meg på repeat, uten pauser, hele jævla dagen. Sånn holder jeg på helt til noen har fått mer enn helt vanlig nok og ber meg om å holde så til de grader kjeft og truer meg med en omgang med juling så detaljert at det gjør vondt bare å få det forklart. Jeg kan ikke bli fornærmet, for jeg innser at dette har bygd seg opp og at jeg faktisk fortjener en skikkelig omgang, og jeg blir stille og ettertenksom helt til jeg bare må påpeke noe. For vi skal vel være glad for at det er yogalærerens musikk jeg synger på? For jeg hører jo på buddhistmunker som synger strupesang når jeg velger musikk til meditasjon. Det er litt bra da? Nei?
Jeg har i hvert fall tenkt til å være litt ZEN for svarte faen og nå skal vi visst treffe vårt indre barn i en yogameditasjon.
Med veiledning fra yogalæreren så går jeg ned en trapp og inn i min indre hage. Jeg vil påpeke at denne hagen, som kanskje bærer litt preg av noen erfaringer på fleinsopp, er litt frodigere og mer velholdt enn den hagen jeg har i dag, selv om den jeg har nå er veldig fin, så er min indre hage en sånn som det er eventyrlige reportasjer om i hagenytt for hobitter og magiske feer eller noe. Yogalæreren vil at jeg skal sette meg mot et eiketre og vente på mitt indre barn slik at jeg kan betrygge henne med at alt skal gå som smurt. Jeg vet ikke hva dere tenker nå, men jeg har noen interessante bemerkninger.
Etter en liten stund kommer lille-jeg og sier hei til gamle-jeg, og jeg svarer «Hei! Det er meg! Altså deg om 40 år! Bare se på meg, dette skal gå bra!» og det blir en litt trykket stemning i hagen vår. Jeg viser henne livet vårt.
«Du skal altså føle at livet tar deg så hardt i ræva at du holder deg for rompa og blir litt nøye med å passe ryggen din. En dag skal du også begynne å sikle, og ingen kommer til å forstå hva du sier, men du skal fortsatt kjefte selv om ikke det er så lett å forstå deg. Du bruker bare kroppsspråket ditt mer, og vil minne folk om han trommisen i The Muppetshow, og når de fniser av den sammenligningen, må du bare kjefte enda hardere!
Det blir altså så fint! For du skal bli dusjet som voksen, tørket i ræva, gå til logoped, og få veldig lyst til å ta livet av deg. Sykepleieren skal glemme å sette på bremsen på rullestolen din sånn at du detter i gulvet med kneet ut av ledd og rullestolen skytes i veggen, og regningene skal pepre postkassa di. Du klarer ikke ta vare på det gamle huset ditt, du må holde i hagebordet ditt når noen vil skjære i grillmaten sin fordi hagemøblene dine er så slitne at de ikke tåler at koteletten ble litt svart – og det blir den jo hver gang. Du skal snuble når du løper til do og dermed drite på deg, og det blir faktisk utlevert blokkfløyter på skolen i fremtiden også».
«Dette er jo helt og holdent alt jeg har drømt om» sier barnet misfornøyd – for det indre lille barnet er like sarkastisk som det store.
Mine med-yogier er sikkert i full gang med å klemme sine indre barn, vugge og trøste det, så jeg kommer til poenget mitt;
«Men så skal det jo bli ganske bra til slutt da, min lille Shitnugget! For du børster deg på knærne i det du reiser deg opp igjen, og så gjør det du må for å få det bra. Da blir det faktisk enda bedre enn bare bra, og du flytter til et helt nytt hus og er glad hver dag du våkner i det, du er takknemlig og stolt og har til og med nye utemøbler, et hagebord som kan spises på og der sitter du i utesofaen din med rak rygg og peker på deg selv med to pekefingre og sier «Se på meg da Hæ? Hæ?!» til ingen som bryr seg. Men du bryr deg nok for alle sammen, og du er jo ikke ditt problem når du har sunget «sattenam» hele dagen og kan jo bare fortsette med det hvis du tør, og det blir faktisk så bra at din nye nabo forteller deg ganske enkelt – klart og tydelig, at han skjønner veldig godt hva du sier, fordi han har jobbet med psykisk utviklingshemmede i mange år.»
“I sense a runner in the garden
Although my judgements known to fail”
The Tallest Man On Earth- The Gardener