Jeg har hatt en trist og dum uke. Alt gikk til helvete ved ukestart på pinseaften og det bygget seg elegant opp fra “helvete light” til “helvete medium” og det endte på “helvete hot” og det var nesten så man kunne skimte en liten hjertestans og en aldri så liten “flat-out” dersom uken hadde vært litt lengre.
Jeg har sittet på stranden og grått bak solbriller og tenkt sarkastisk og lite optimistisk at dette er jo så forbanna trivelig og solen skinner så fint for helvete og jeg lurer litt på om jeg skal ta meg et bad- “face down” eller om jeg heller skal kjøpe meg en jævla is.
Jeg har vært som en Stiina-Marja i et finsk fjernsynsteater fra 80-tallet med all den sjarmen det brakte meg seg, jeg har vært lei meg og sint, og sint fordi jeg var lei meg. Det ble servert oppgaver og stilt mange krav til meg, jeg har stilt krav til meg selv og stilt krav til andre og det ble for mye for meg og det ble for mye for andre, og dermed så løftet skuldrene seg opp mot ørene og shit went down på alle hold, og så jeg tråkket i kattespy barføtt i gangen når jeg kom ut fra do.
Midt i uken gikk “helvete light” over i “helvete medium” mens jeg var på Pilatestrening.
Pilates er jo så godt for kropp og sjel sies det, men de som sier det har ikke måttet være i ett med seg selv under en Yoga Nidra meditasjon når man helst ikke vil være i nærheten av seg selv engang. De har ikke sittet og grått mens man skal se en trekant med spissen pekende ned og kjenne at man er her og nå, når alt du egentlig vil er å være tilbake i forrige uke eller bli lagt i kunstig koma en stund.
De jeg trente med hadde en mye bedre uke enn meg og nærmest svevet ut fra treningslokalet med balanse i sinnet og var sprekkfulle av indre ro og zen, mens jeg gikk helt vanlig ut av dørene og var full av dritt da jeg fikk øye på parkeringsboten som var festet på frontruten min.
Jeg stopper opp og tramper med benet og utbryter veldig høyt: “Hva i rævpulte helvete?!?” Jeg husket på at jeg var ute blant folk og skammet meg litt over språkbruken, før jeg ikke gjorde det lenger, og heller valgte å bygge opp det retoriske spørsmålet mitt med “fitte, faen og helvete”, som om jeg led av Tourettes syndrom og ikke kunne noe for det, stakkars.
Videre fortsatte uken å servere meg absolutt alt annet enn indre ro og jeg var nå langt inne i “helvete hot”, og jeg tenkte at det kanskje var godt for meg å avslutte uken på søndag sittende på stranden med en venninne, hennes datter og fire millioner andre. Jeg kjørte forsiktig ned mot parkeringsplassen på en smal vei med parkerte biler på begge sider fullt av folk med unger, strandparasoller, kjølebager og ekstra skift.
Jeg møtte en Tesla nederst i bakken. Jeg bremset og han bremset og vi ble stående helt stille. Jeg ventet på at han skal rygge tilbake til parkeringsplassen, men han hadde andre planer og ventet på at jeg skulle rygge opp hele bakken og halvveis ut av fylket om det var nødvendig.
Vi sto panser til panser og så på hverandre i en stund før jeg begynte å “husje” han bakover med hendene mine. Han rygget ikke. Jeg la hendene mine i kors og var trassig for jeg rygget heller ikke. Jeg slo hendene på rattet og var sint og mimet “R-Y-G-G!” med overdreven mimikk, men han satt bare der å ventet tålmodig mens han pustet jevnt med nese og munn.
Det dannet seg kø bak meg og kø bak han. Så han tok av seg setebeltet og kom tuslende frem til bilen min, helt rolig og behersket som om han var krisepsykolog eller riksmekler eller noe, og jeg var så sint som om jeg var sinnssyk eller hadde mensen eller noe; og så sa han så mykt, men bestemt med hodet sitt inn i vinduet mitt at “Du må rygge, det er fullt på parkeringsplassen”. Og jeg sa helt uten å være rolig at “Jaha!? Så DU mener at jeg liksom skal rygge opp hele den forbanna trange veien her da eller?!” Og han svarte like rolig at “Du må nesten det”.
Og så rygget jeg.
Jeg rygget fordi mannen sa helt rolig til meg at det var det jeg måtte gjøre, og da gjorde jeg det. Helt til jeg kom på at det var jo ikke det jeg ville gjøre, så hvis jeg måtte holde på her og rygge mot min vilje, så var det faktisk veldig viktig for meg at alle fikk med seg at dette var helt i mot min vilje. Så jeg stoppet opp innimellom for å rette opp bilen min, som om jeg var elendig til å rygge, og slo hendene i rattet mitt og bannet høyt med vinduet åpent, mens jeg fortsatte å rygge helt ufrivillig hele den lange veien opp med en kø av biler som måtte gjøre det samme, hele bakken opp til jeg fant en luke slik at jeg kunne slippe Teslaen med følget forbi.
Køen fra parkeringsplassen passerte meg sakte og stirret på meg slik man gjør når man ser en som har gitt deg noen minutter ekstra i en varm bil med grinete unger, og jeg stirret tilbake på dem med smale øyne som man gjerne gjør når man er litt sinnssyk. Jeg kjente blikket til mitt barn brenne hardt i meg fra siden og jeg ville ikke se på henne. Og så sa hun stramt og voksent til meg at “NÅ er det faktisk på tide at du blir voksen og oppfører deg litt!” Og jeg sto i skammen helt til jeg ikke gjorde det lenger, og hadde så veldig veldig lyst til å herme etter henne og si akkurat det samme som hun sa; bare med tullestemme mens jeg trakk inn haka, skjelte med øynene og viftet med armene ukontrollert foran meg.
Men jeg sa bare det jeg pleier å si:
“IKKE legg bånd på meg!”
“Shit so thick you could stir it with a stick- free Teflon whitewashed presidency”R.E.M- Bad Day