En gang i måneden får jeg medisiner gjennom veneflon på sykehuset. Medisinen fungerer bra, men det kan følge med noen bivirkninger, som jeg gjerne pådrar meg. En av disse er urinveisinfeksjon.
Urinveisinfeksjon er helt fantastisk.
Man springer på do hele tiden og tisser én dråpe med noe som svir så inni helvete at du er sikker på at det flamberer tissen din og etterlater seg et brannkrater som krever at man går hjulbent i minst en uke. Man sitter på do med våte øyne og blåser gjentatte ganger på tissen sin og roper FAEN I HELVETE!! selv om barnet ditt har venner med seg hjem og barna er fra slike familier som ikke banner høyt fra do.
Mammas kjønnsorgan har tatt fyr så jeg vil ikke høre noe klaging.
Jeg sutra litt om dette til nevrologen som henviste meg til en urolog. Det skulle jeg aldri ha gjort, for først måtte jeg måle all urin i tre dager, jeg måtte tisse i litermål og notere alle gangene jeg gikk på do og hvor mye jeg drakk i løpet av en dag. Dette ble selvsagt for mye mas for meg og jeg utsatte det over to purringer fra urologen, før jeg tok meg sammen og fylte ut det masete tisseskjemaet og sendte det inn.
Når jeg fikk innkalling til urologen så tenkte jeg at vi bare skulle prate litt løst og fast i et kvarter om blæra mi, være enige om at det var en helt formidabel og samarbeidsvillig blære, for så å gå videre i livet, hvert til vårt.
Men jeg skulle lest innkallingen.
Jeg får beskjed om å ta av buksa for å gjøre blæra tilgjengelig og legge meg på en benk omtrent i spagaten.
Jeg stritter i mot og sier at det trenger vi så absolutt ikke, fordi jeg aldri mer skal ha urinveisinfeksjon så dette kan vi bare notere i glemmeboken og glemme glemmeboken, og heller ta en litt trivelig prat i stedet. Men jeg ender opp på benken allikevel og tenker at dette utviklet seg veldig uheldig.
Jeg får beskjed om å slappe av mens sykepleierne klemmer litt kald bedøvelsessalve opp i urinrøret mitt, og jeg slapper akkurat like bra av som det kan forventes av en som forventer litt løst prat, men ender opp med full penetrering av urinrøret sitt. Legen kommer inn og sier – full av legehumor – at jeg bare skal ta det helt med knusende ro, for dette trodde han kanskje at han hadde full kontroll på. Han hadde nemlig sett hvordan slike undersøkelser skal gjøres på YouTube i morges.
Også ler vi, noen mer enn andre.
Han presser et kamera opp i urinrøret mitt mens jeg ser i taket og tenker at jeg må lese innkallinger litt bedre i fremtiden, og at det er bra at det ikke var et speilreflekskamera med gorillastativ og en reflektorskjerm.
Etterpå er jeg nypult i blæra og på vei hjem for å ligge litt i fosterstilling og tenker at dette skal jeg aldri dele med noen.”We don’t need no water let the motherfucker burn,Burn motherfucker burn.
“Bloodhound Gang – Fire Water Burn