Man tenker kanskje ikke på hvor man legger tungen når man skal uttale en G eller hvor lite luftig en P kan være før det blir en fullverdig F.
I hvert fall ikke hvis man er et slikt menneske som kan snakke helt uanstrengt og naturlig.
Hvis man er et slikt menneske, så tuller man det ikke til når man tenker at man skal beskrive noen som “litt tilbakeholden”, for så å komme i skade for å si “litt tilbakestående” i stedet, hvorpå den tilbakeholdne blir veldig fornærmet og tenker noe sånt som at “Og det snakker du om?!” og så vet du at det var nøyaktig det den tilbakeholdne holdt tilbake for deg, og du tenker at tilbakestående var helt rett likevel.
Man tenker heller ikke så hardt på hvor lekende lett man kan snakke om “kumulativ relativ frekvens” før det ikke er så jævla lekende lett lengre, og du tuller det til så hardt at du vurderer å sende det på SMS og gå å drikke deg full i stedet.
For jeg snakket jo veldig mye om kumulativ relativ frekvens før jeg ble syk.
Jeg jobber veldig iherdig for at dere skal forstå hva jeg sier. Jeg tenker på hva jeg skal si, og må konsentrere meg veldig hardt for at det er slik det kommer ut også.
Men det er det jo sjelden at det gjør.
Det er som om jeg snakker et annet språk jeg kun behersker til turistbruk. Jeg må huske på hvor det er naturlig å gå opp i tonefall i en setning og hvor det er greit det er å pause underveis, for alt høres ut som en reell trussel dersom man legger det frem i et flatt toneleie. “Har du lyst på lapskaus?” kan, hvis man går opp i toneleie på “- skaus?” bety en vennlig invitasjon til å spise litt tradisjonsrik middag, mens med flat og monoton stemme kan det være en trussel om at jeg skal ta deg i luggen og dunke hodet ditt litt rundt i lapskausen som står foran deg.
Og det er ikke så vennligsinnet.
Hvis jeg begir meg ut på lengre historier som før da jeg kunne briljere med mange ord i flere setninger, kan det være at jeg ikke orker å fortelle likevel sånn halvveis i historien og du får ikke med deg poenget som kanskje var fraværende i utgangspunktet. Jeg vil tenke at det var din skyld som ikke tar deg tid til å forstå meg, og du vil tenke at jeg er litt uintelligent. Jeg vil mistenke deg for å tenke akkurat det der, så blir jeg passiv aggressiv og så har vi det gående.
Når jeg kom hjem fra rehab, fikk jeg utnevnt en logoped fra kommunen min. Hun var fra Irak og skulle lære meg å snakke norsk. Jeg svarte «jeg driter i det» på spørsmål om det plaget meg å møte rasisme. Hun sa «det er bra do driter på andre mennesker».
Logopeden var en hyggelig og flink dame, men akkurat der ble norsken litt vanskelig for henne også. Men, nå var ikke jeg skikket til å sitte der og hovere med stein i glasshus når jeg ikke engang hadde kontroll på hvor man legger tungen sin for å uttale en G, eller hvor lite luft det skal være i en P før det blir til en F.
Logopeden ville at jeg skulle trene på P- og F-lyder. For P`en skal dyttes ut mellom samlede lepper med akkurat passe luft, mens F´en derimot skal blåses ut mellom leppene med tennene hvilende på overleppen og tungen bak underleppen.
“Kan du si noen ord på F og P?” Jeg så ut i luften og prøvde innstendig å ikke si de ordene jeg kommer på.
Pule. Pikk. Faen.
Logopeden konstaterer at jeg leter etter ordene og noterer det ned i boken sin.
Jeg sitter fortsatt å leter stuerene ord til samlingen min.
F-f-f-fitte? Nei.
Jeg er så umoden.
Beastie Boys- Get it together