Et tilbakeblikk på da jeg måtte tisse uten å forlate sengen min og fortsatt ikke hadde skjønt at jeg var bittelittegranne pjusk og forvirret over hele situasjonen jeg befant meg i.
Jeg er på overvåkingsavdelingen da en sykepleier putter surstoff i nesa mi. Jeg protesterer, for jeg har ingen problemer med å puste, og det er ubehagelig å drasse på en ledning og en lettvegg med nesa si! Men jeg kommer ingen vei, så nå er jeg koblet til veggen via nesen. Hvor ofte kan man si at man har koblet nesa si til veggen?
Jeg har ikke gjort noe fornuftig som å spise eller gå på do siden i morges, og jeg kjenner at det å gå på do hadde vært skikkelig fint nå. Jeg trodde jeg tisset på benken i CT maskinen i sted, jeg kjente at det ble varmt nedover bena og prøvde å gi beskjed om at jeg ligger å tisser i maskinen som sikkert koster mye penger og er felleseie. Legen skjønte hva jeg var redd for, og fortalte at det var kontrastvæsken som spilte meg et puss. Dette var utvilsomt gode nyheter til en forandring.
Men nå må jeg altså tisse på ordentlig og jeg ser for meg at noen kan hjelpe meg på det toalettet som jeg ser fra sengen min, og forsøker å signalisere til en sykepleier med fornuftige joggesko hvor jeg vil. Sykepleieren nikker og forsvinner i noen sekunder, før hun kommer målrettet tilbake med et bekken hun mener jeg skal benytte meg av uten å forlate sengen min. Her må jeg være streng skjønner jeg, jeg har faen ikke tenkt å ligge her og gjøre det jeg vil gjøre i ro og mak der inne! Men sykepleieren måtte være streng hun også, og etter en kort og intens stirrekonkurranse innser jeg at jeg ikke har noe valg.
Jeg trøster meg med at jeg ikke må bæsje og minner meg selv på å være takknemlig for akkurat det.
Sykepleieren drar ned buksa og trusa mi jeg før jeg får tenkt meg om. Jeg ble ganske perpleks, det er ikke det at jeg så for meg at det var så mange andre måter å gjøre dette på, men jeg tenkte at jeg i det minste kunne fått en oppfriskning på navnet hennes, og kanskje et telefonnummer før vi ble så godt kjent. Jeg ante jo ikke om hun likte turer i skog og mark eller en koselig armkrok i sofaen hjemme, og nå som undertøyet var rundt anklene mine følte jeg at vi kanskje hadde gått litt fort frem.
Hun tenkte nok ikke de samme tankene som meg, for bekkenet ble lagt på skrått under meg og gardinene trukket rundt sengen min så mye at jeg får være i fred, men ikke mer enn at hun kunne holde ett øye med meg. Og det er akkurat det hun gjør. Hun stirrer på meg fra øyekroken med det ene øyet, lytter og venter på at jeg skal levere. Jeg ligger å ser på henne og vurderer hvor viktig det egentlig er for meg å gå på do om det så er slik det må gjøres.
Det skjer absolutt ingenting, sykepleieren venter spent og stirrer på meg fra bak gardinene. Jeg begynner å le. Jeg ler og ler og ler. Tårene triller og jeg ler over hvor forbanna uheldig jeg er. Jeg burde fått en pris! Jeg burde fått utlevert en diplom på ordentlig, som noen andre skrev navnet mitt på, ikke som da jeg var liten og stjal noen diplomer som jeg stolt fylte ut selv med ufortjent gode rundetider og “verdens beste datter”- titler, men en skikkelig diplom for “verdens mest uheldige jævel” denne søndagen! Mens jeg ler begynner bekkenet å fylle seg opp og jeg hører det knitrer i stålet, da ler jeg enda mer mens jeg ser på de forvirrede sykepleierne som ser på meg -og hverandre.
Det knitrer i bekkenet og det knitrer av surstoffet i nesa og jeg har fullstendig latterkrampe. Bekkenet er nå så fullt at jeg ler mer nervøst enn helhjertet, jeg har fylt det så godt opp at jeg ligger og dupper i tisset mitt, og må ligge forsiktig så jeg ikke velter bekkenet i sengen. Sykepleieren har selvsagt sett gjennom øyekroken at jeg er ferdig og kommer for å tørke meg. Selvfølgelig skulle jeg tørkes! Det er faen ikke mulig! Jeg ler og ler og ler mens hun tørker grundig, sykepleieren smiler overbærende mot meg og drar på meg klærne mens jeg ligger og ler meg halvt ihjel.
Men plutselig er det ikke så veldig morsomt lenger. Ingenting er morsomt lenger. Jeg ligger å hører på pasientene rundt meg. Jeg var visst ikke verdens mest uheldige jævel likevel. Jeg har en veldig god sjanse til å våkne opp i morgen, og de utsiktene er det ikke alle av mine romkamerater som har. Lydene og stemningen skremmer meg. Jeg får ikke puste.
“Festen är över
När solen tittar ner
Tjejen vågar le
När det blinkar som ett flipperspel”
Bob Hund- Sista Beställningen