Det nærmer seg nå fem år siden jeg ikke lenger klarte å gjøre ting jeg har klart siden jeg var veldig liten. Ting som man ikke tenker over at man klarer, helt til man ikke klarer det lenger. Når man da plukker opp gamle kunster igjen, kan det være at man blir så imponert over sine egne fantastiske prestasjoner at det kan bli vanskelig å stole på at andre ser utviklingen uten å måtte hjelpe til med å gni det ordentlig inn bak øyelokkene deres.
Cato-senteret 2014:
Jeg er så ubegrenset flink til alt mulig! Jeg er så stolt av meg selv at det er vanskelig å brenne inne med det hele!
Jeg har lært meg å snakke! Jeg prater med et tonefall som gir utslag på de merkeligste steder, og jeg kan høres litt ut som jeg har noen utviklingsforstyrrelser eller kommer fra Nord-Norge eller noe. Det er kanskje ikke så verdig, men jeg har så mye å ta igjen!
Jeg veiver med armene for å illustrere poengløse historier, som jeg har så uendelig mange av. Jeg slenger på et avsluttende “Eh?” i tilfelle det skulle være noen spørsmål rundt det jeg akkurat sa, men uten å vente på spørsmålene – som jeg egentlig driter i – fortsetter jeg bare på den eneste vitsen jeg kan om de to sauene som sto og kikket ut over et jorde.
Jeg kan snakke, og det kunne jeg ikke for to måneder siden!
Og nå kan jeg gripe også! Jeg kan plukke opp mynter, binderser eller noe annet som er lite, men veldig provoserende og vanskelig å få tak i med tommel-og pekefinger.
Dersom jeg skal være en anelse selvkritisk, må det være at det er noe puslete med styrken, og at jeg bruker hele meg på å få det til. Jeg ser litt sinnssyk ut der jeg med vidåpne øyne bulldoser meg rundt over hele bordet, og litt av stolen, til den helvetes mynten er så jævlig godt pakket inn i den forbanna hånda mi for faen – og akkurat det mumler jeg mens jeg knuser tennene mot hverandre i munnen min.
Ergoterapeuten skjønner innholdet i det jeg sier, men uttalen min sensurerer meg og det var visst ikke en slik fremgangsmåte hun hadde ønsket seg.
-Du husker å puste? spør ergoterapeuten retorisk.
-Jada, jeg er helt rolig! lyver jeg mens jeg sitter med et kronestykke nesten presset inn under det øverste hudlaget i hånden min.
Jeg kan gå middels fort i frisk halt også. Jeg subber ikke lenger, jeg løfter begge bena nesten så høyt at det ser ut som jeg går rundt og marsjerer. Jeg går i gangene og er rakrygget mens jeg ser meg rundt etter noen som kan bevitne hvor flink jeg er til å løfte begge bena når jeg går. Finner jeg noen, følger jeg veldig gjerne etter dem en god stund, rett bak skoene deres i en halt marsj, og smiler stolt når de snur seg og ser på meg.
Jeg har dog en lei tendens til å tråkke på innsiden av foten og deretter rulle fotbladet på plass som en kjevle mens jeg går, og dette må det gjøres noe med for det er egentlig ganske slitsomt å kjevle linoleumen etter meg. Dessuten ødelegger det flyten i marsjen. Gi meg et instrument og jeg er et “One Woman Loony Show”, men jeg kan faktisk gå!
La oss gjøre det helt klart at dette absolutt ikke har kommet av seg selv. Dette har jeg vært flink og jobbet iherdig for! Jeg trener så mye og så hardt at jeg må sjekke om det er nødvendig å måtte drite ut sykkelsetet før jeg legger meg om kvelden, men til tross for ubehaget står jeg likevel opp tidlig morgenen etter for å kjøre en reprise!
Jeg er altså så flink at jeg ikke finner ord for å beskrive det, men når jeg finner dem blir det sikkert ikke noe problem å uttale dem! Så flink er jeg!
Dette tenkte jeg at jeg skulle fortelle til vennene mine på senteret. Gi de en liten positiv oppdatering på hvor godt jeg klarer meg i denne handikappede verden, en aldri så liten oppsummering som de sikkert vil beundre og unne meg.
Jeg gir mine rehab-venner en oppløftende tilstandsrapport ved middagen. Jeg forteller ubeskjedent med intense beskrivelser av hvor deilig det er å kunne alle disse tingene jeg har blitt så flink til. Hvilken uendelig frihet det er i å gå og bruke kroppen som jeg vil, og jeg kunne brukt hele måltidet på en grundig gjennomgang på hva jeg er så sinnsykt flink til. Med gode kommunikasjonsmessige strategier, og kun det, spør jeg litt rundt bordet om hvordan det går med fremgangen deres, og håper de svarer kort og udetaljert så vi kan gå tilbake til å fokusere oss om meg.
Man må jo være høflig og vise interesse, og det er jeg også veldig flink til.
Selv om jeg med mitt blotte øyet kan se at ikke alle er like flinke som meg til alt som jeg er så utrolig flink til, kan de jo få litt nøye tilmålt tid til å uttrykke akkurat det, for så å gå unisont sammen om å bringe litt fokus tilbake på min fantastiske fremgang.
Jeg er litt full av meg selv da jeg henvender meg til det nye tilskuddet i gruppen som sitter der og later seg i rullestolen sin, og jeg spør: -Og du da? Også venter jeg litt på at hun skal dra nytte av min høflige åpning for litt taletid.
-Jeg har brukket ryggen, jeg, svarer hun. -Det må skje et under hvis jeg skal gå igjen.
Okei, den var lei. Jeg må innrømme at her var jeg kanskje ikke er så uhemmet flink til å se an situasjonen, men jeg er i hvert fall flink til ikke å sitte i rullestol, tenker jeg og har lyst til å påpeke at det ikke var jeg som knakk ryggen på henne.
“It’s not your fault that you’re always wrong The weak ones are there to justify the strong”
Marilyn Manson- The Beautiful People