Tilbakeblikk.
Jeg våknet av at sykepleieren sto over sengen min i morges og ville ha meg inn på badet med en gang. I natt kom en annen inn med en blodtrykksmaskin som bråkte et par desibel mer enn den skulle. Jeg følte at jeg akkurat hadde sovnet igjen og var litt overasket at det var morgen allerede.
Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, men sykepleieren mente jeg hadde potensielle bestevenner i dagligstuen hvis jeg bare fant roen til å telle panelkvist med dem, så jeg gikk inn på badet og satt meg på dusjstolen for å sove litt til.
Jeg kunne høre at sykepleieren sto med øret inntil døra, og jeg fikk det bekreftet når hun spurte om alt gikk bra med munnen nærmest lirket inn mellom dør og dørkarm.
Sykepleieren er vel fortsatt redd jeg skal ta livet av meg, for det er mye bedre om jeg kan rehabiliteres ordentlig lenge og vel før jeg kan få muligheten til det.
Jeg bekreftet at jeg var i live, men jeg tenkte at jeg ikke var helt enig i vilkårene.
Jeg tuslet omsider ut av rommet mitt med skoene mine som to potensielle drapsmaskiner med lissene uknyttet. Jeg så en sykepleier og lagde noen lyder mens jeg pekte ned på skoene mine.
Ingenting er så godt for selvfølelsen som å se bakhodet til en annen voksen i det man får hjelp til å knyte skoene.
Jeg tuslet bort til tavlen som forteller når behandlingene mine skal være, og setter meg deretter ned på en stol for å vente på frokost. Det var bra at jeg ble vekket så tidlig, for da har jeg ekstra god tid til å gjøre så mye ingenting.
Etter frokost går jeg opp til logopeden. Fysioterapeuten vil at jeg skal bruke trappene, men jeg tror det er fordi at hvis jeg ramler i trappa, så vil jeg ende opp foran resepsjonen. Det ville vært veldig morsomt for alle som befant seg der hvis det kom en funksjonshemmet som først smalt i veggen hvor trappen endret retning, for så å seile siste avsats ned “ta-ta-ta-ta-ta”, før man avsluttet med haka på nederste trinn, armene langs siden og bena strakt oppover.
Jeg skjønner det godt. Jeg har ventet lenge på at noen andre skal gjøre akkurat det.
Etter logopedtimen går jeg ut med musikk på ørene. Jeg runder ut på veien, ned stien, på baksiden av rehaben og inn på en sidevei før jeg når parkeringsplassen igjen. Etter at det var en sykepleier som sladret på at jeg gikk for mye slik, har fysio-Lars satt regler for meg, og nå måtte jeg ta en pause etter to runder.
De reglene har jeg vurdert og ikke tatt til etterfølge, men jeg passer på å gå ekstra sakte foran kontorene så de skal tro jeg bare står å henger på parkeringsplassen. Ekstra sakte av normaltempo er faktisk stillstand.
På runde nummer tre så jeg en katt, og jeg prøvde å rope på den. “Høhf- høhf” lokket jeg så vennligsinnet som jeg bare kunne og håpet at den ville skjønne at det betydde “pus- pus”, men enten så skjønte den ikke kommandoen min, eller så ga den fullstendig faen, for den sto bare i sin fryste puse-posisjon og stirret på meg. Jeg var fast bestemt på å klappe katten, så jeg slepte benet mitt mot den og lokket “Høhf- høhf” og ville tvangskose den, men katten syntes jeg var ulekker og intens, så den forsvant. Den innså kanskje at armen min var så tung at hvis jeg hadde velta den over pelsen hans, så hadde jeg slått den helt i hjel.
Det nærmer seg fysioterapi så jeg vender tilbake til rehaben og setter meg ned i stua for å høre Petter puste, se på Ngyen som sover i rullestolen og Sigrid som legger kabal. Det er jo helt forjævlig at vi skal måtte sitte her å være nyktre, i hvert fall noen av oss.
Døra til fysioterapi går opp og ut kommer Sigurd med tung bleie og pulesveis.
Top of the mornin´ to ya, Sigurd!
“Day’s dawning, skins crawling
Pure morning”
Placebo-Pure Morning