Tilbakeblikk:
Det kom en liten blåkledd dame marsjerende mot meg mens jeg var veldig opptatt med å planlegge comebacket mitt. Hun bråstoppet dramatisk opp ved siden av sengen min, og det så ut som om hun skulle begynne å klappe på en usynlig vegg mellom oss for å more meg. Jeg tenkte at hvis hun begynner å blåse opp noe i nærheten av et ballongdyr til meg, så blir jeg helt nødt til å drepe henne. Hardt. Den lille blåkledde hadde en assistent med seg som sto litt i bakgrunnen og studerte oss. Han stirret på meg, hun stirret på meg og jeg stirret på både han og henne, og sånn holdt vi på akkurat litt for lenge.
Damen presenterte seg med navn og fortalte at hun var min fysioterapeut mens jeg var på sykehuset. Så pekte hun på den unge mannen som sto bak henne og forklarte at han var en student som skulle følge oss – hvis det var i orden for meg? Jeg er ganske riktig litt aggressiv for tiden, men jeg er på ingen måte vanskelig, så hvis han ville se et eksemplar på en av livets tapere, så hadde jeg mye å by på akkurat nå, tenkte jeg medgjørlig og tørket meg på haka.
Det viser seg at fysioterapeuter synes å være like lite opptatt av intimsoner som ergoterapeuter og gynekologer, det er derfor jeg ikke er så ivrig på fysioterapi. Jeg synes det er mer viktig med en raus meter mellom oss, men nå sitter det en merkelig liten dame og besudler min intimsone mens hun stirrer meg dypt inn i øynene. Jeg er ikke i nærheten av komfortabel og begynner å le. Fysioterapeuten ser på det skjeve ansiktet mitt mens jeg ler, og hermer ved å le ut av den ene munnviken sin. Jeg er ganske imponert over parodien hennes og ler litt hardere mens hun prøver å fange blikket mitt som søker forbi hennes og ut av vinduet.
Hva man må igjennom, dette er faen ikke til å tro!
Den lille rare damen klatrer opp på benken bak meg mens studenten holder meg oppreist slik at jeg ikke skal ramle sammen og skli ned på gulvet foran benken, og jeg sikler. Fysioterapeuten drar hånden min over låret mitt og over benken og over på et rullebord.
De legger meg på ryggen, og fysioterapeuten løfter den ubrukelig hånda på panna mi og drar den over ansiktet mitt noen ganger. Jeg må bare stole på fremdriftsplanen hennes, for her kan hun gjøre mye morsomt.
Hvis hun ville, kunne hun ha gjemt seg bak ryggen min og hermet etter tullelydene mine mens hun viftet hånden min frem og tilbake og hånet meg for å være åndssvak. Hun kunne sagt noe sånt som “Opp med hånda dersom du er så dum at du trodde Forrest Gump var basert på en sann historie!”. Også ville hun løftet hånden min i været, og jeg hadde kanskje vært ærlig og løftet den andre hånden, fordi jeg i et svakt øyeblikk hadde latt meg rive med av filmen, og stusset over at Forrest Gump var grunnleggeren av Apple.
Jeg kan rett og slett ikke skjønne om det ikke hadde vært veldig fristende for henne å være så kreativ når jeg sitter her og sikler, og nærmest trygler om å bli harselert med.
Det er nøyaktig slikt jeg ville jeg brukt dagene til hvis jeg var fysioterapeut. Jeg burde ha blitt fysioterapeut.
Den lille rare blåkledde damen ligger nå i armkroken min og koser med fjeset mitt med den livløse hånda mi. Jeg holder på å le meg i hjel fordi det er veldig morsomt – og litt trist – og fordi jeg ikke kan gjøre annet enn å le av dette. Jeg lider meg gjennom krøplingkosen hun utsetter meg for, og innser at det ikke er noe tid å miste. Jeg må tilbake til en fysioterapifri hverdag.
“Vad jag tror är att om vi skiter i det och inte gör ett piss,
så kommer nog tiden att lösa hela grejen,
för tiden har en sån magisk effekt på oss.
Mañana mañana, eller manana manana som vi säger.
Skjut på det, skjut på det, skjut på det.”
Timbuktu – Det löser sig