Tilbakeblikk fra 2014.
Jeg har enda en gang bestemt meg for å kjempe, etter at jeg bestemte meg for å ta livet av meg i går.
Det er jo faen ikke mulig å ta livet av seg her! Det viser seg at jeg bare er såvidt over bakken. Et hopp fra denne etasjen ville sikkert brukket den funksjonelle armen. Dessuten hadde det jo også vært litt typisk meg å ligge i pysjen på plenen i stjerneformasjon – helt levende – etter å ha tatt en så stor beslutning, bare for å mislykkes i enda en forbanna ting.
Det er jo bare helt fan-fucking-tastic at man skal måtte sitte her og leve videre.
Jeg er hjerneskadet og veldig dum. Jeg aner ikke engang hvordan jeg skal få avsluttet meg selv og slippe å leve i dette sikleinfernoet. Og la oss innse det; jeg er lat. Hvis jeg ikke kan dø veldig enkelt, så gidder jeg rett og slett ikke å ta meg bryet.
Men jeg har tenkt mye på det, jeg kan ikke runde av livet slik det fortoner seg nå. Jeg har ikke levd det slik det burde leves frem til dette. Jeg har sett på at livet rullet og gikk, har i beste fall medvirket halvhjertet i det, og nå klarer jeg ikke slå meg til ro med at det er slutt. Var det dette jeg skulle få? Kan jeg få prøve igjen, for jeg klarte ikke helt å få tak på det jeg fikk?
Jeg kan ikke være pleietrengende resten av livet heller. Jeg vil ikke at barnet mitt skal føle at hun må besøke meg på et pleiehjem der jeg sitter og er evneveik med genseren min våt av sikkel og smiler fra øre til hals.
Ved nærmere ettertanke, så er det faen ikke mitt problem. JEG er faktisk ikke mitt problem!
Jeg kan bli et plagsomt hjerneskadevidunder hvis jeg bare går bittelitt inn for det akkurat nå. Så hvorfor ligger jeg her og er redd for å belemre andre med at jeg har hatt litt uflaks? Det er ganske riktig mitt problem at jeg har forringet kvaliteten på livet mitt, men det er andres problem hvis det ødelegger for planene deres.
Jeg vedder på det kan være veldig underholdende å være vanskelig å ha med å gjøre når man er i begrenset tilstand; trenger hjelp til absolutt alt og bæsjer i buksa rett før vaktskifte og sånn.
Men jeg er ikke sikker på at det er på akkurat dette jeg vil gi meg helt hen.
Jeg synes i grunn det er veldig voksent og omtenksomt av meg at jeg vil tilpasse meg samfunnet og ta hensyn til andre, men jeg har strengt talt tatt for mange hensyn til alt for mange, og det skal justeres litt mer rettferdig synes jeg. Hvordan har jeg rettferdiggjort prioriteringene mine?
Det er på tide å gjøre opp regnskapet mitt, hvor gnien har jeg egentlig vært på meg selv? Og hvem er jeg egentlig? Hvis livet mitt skulle passert i revy og scenarioet var blitt malt opp for meg, så ville det ikke blitt malt i rosemaling, tror jeg.
Men det kan det bli nå, for nå begynner jeg om igjen!
Drit i det som var, for det setter en stopper for det som er og det som kan bli.
Jeg driter i hva andre mener om meg. Det viktigste er vel hva jeg skal mene om meg selv og om jeg kan stå inne for mine handlinger, i hvert fall annenhver gang. Også driter jeg i at jeg bruker ordene “driter i” alt for ofte, og alle de andre stygge ordene, for de ordene kan jeg absolutt stå inne for hver eneste gang. Og hvis noen ikke liker det, så får de ganske enkelt vaske ørene sine.
Men dette ser i grunn ikke så bra ut. Det er ikke slik at fremtiden blender meg så fullstendig at jeg roter etter solbrillene. Av og til må noe ramle fullstendig fra hverandre før det ramler ordentlig sammen igjen.
Jeg har mistet livet mitt og nå må jeg lage meg ett nytt.
Jeg må få meg et vinnerinstinkt. Faen så dølt!
Skal bare gråte meg fullstendig tom igjen.
“Turned my world to black
Tattooed all I see
All that I am
All I’ll be”
Pearl Jam- Black