Jeg var ferdig på sykehuset og ble trillet ut i pysjen med bagasjen på fanget. Jeg hadde to bager og en veske som ble bygget i høyden. Det var mye bagasje med tanke på at følelsen av å ha absolutt ingenting igjen var sterk.
Jeg ble ønsket lykke til videre fra både den ene og den andre. Jeg fikk klemmer og beskjeder om å stå på og ikke gi meg. Jeg smilte tilbake og svarte med et nikk og et «mmhmm» i et svært så optimistisk toneleie. Jeg gir meg aldri! Bare litt av og til.
Nå skal jeg på rehab! Rehab høres så tøft ut, men nevrologisk rehabilitering demper det litt, synes jeg. Jeg følte meg ikke akkurat som en overstimulert stjerne der jeg satt hengende til høyre over stolen i pysjbuksa og tørket sikkel fra munnviken min.
Jeg kikket meg rundt i en stue som prøvde å fremstå som trivelig, dekorert med glorete pyntegjenstander, gummiplanter og oppmuntrende bilder med ganske så stygge motiver. Jeg så ikke det minste tøff ut, jeg så ut som alle de andre uheldige her i livet med utilstrekkelig spyttfunksjon og fjeset på halv åtte. Helt som de andre, bare veldig mye yngre.
Jeg følte meg skikkelig lurt! Jeg hadde hørt rykter om et trivelig sted og hyggelig betjening, men jeg mistenker at noen hadde glemt å fortelle meg at jeg var satt bort på et gamlehjemhelvete. Det var rullatorer over alt, og eiere som var langt forbi forventet levealder.
Jeg bevitnet en amper diskusjon om hvorvidt man skulle se på den tyske 80-talls serien «Derrick» eller noe mer spennende og tøft slik som “Cops” når det var TV tid. Ingen ville innrømme at de likte Derrick, fordi han var en gammel SS Soldat. Og dessuten, tilføyer en eldre dame uten å løfte blikket vekk fra kabalen sin, kan man skille folk etter om de var født før eller etter krigen. De som var født før krigen hadde visst mye bedre karakter, forteller hun. Litt urettferdig da jeg ved et raskt overblikk mistenkte at det var kun jeg som var født etter krigen. Diskusjonen ble ufin da Solvår ble beskyldt for å være pro Derrick, for det ville ikke Solvår finne seg i, og dermed var de i gang med en høylytt diskusjon om tv-serier de ikke ville ha rykte på seg for å se.
Min primærsykepleier introduserte seg for meg og la frem papirer som skulle leses og besvares om matallergier og medisinbruk. Hun gikk kort gjennom serveringstidene, og ga meg ett lite hefte der det sto «Velkommen Siri», som jeg kunne lese på rommet mitt etter en liten legesjekk som hun nå skulle følge meg til.
En liten feilberegning på dørkarmen gjorde at jeg fikk jeg testet refleksene mine. “Å fy faen! Det der var nesten!” tenkte jeg når jeg fant balansen igjen. Jeg fniste litt, men primærsykepleieren så ikke ut til å ta det like lett. Det så ut som om hun så for seg evalueringen hun skulle få i etterkant om jeg seilet med et halvt ansikt i forferdelse og det andre halve i «what ever», dunke hodet mitt i tastaturet og miste livet mens jeg presset ned shift-tasten og siklet over musepekeren til legen. -Nå ble jeg redd! sa hun forferdet med begge hendene over hjertet, som hun var redd det skulle banke seg ut i friluft. “No shit!” tenkte jeg, du har glemt å lukke munnen.
Syn er bra, jeg hører fint, blodtrykk er flott, resterende «not so much», men jeg har jo kommet meg godt siden det skjedde! Vannlating og avføring? Herregud så personlige vi skal bli!
Jeg blir leiet tilbake til stuen for å sosialiseres. Det er visst ikke bra å ligge i sengen og passe sine egne ungdommelige saker når det sitter en gjeng med gamlinger i stuen som kan kjede deg halvt ihjel. Jeg blir spurt hva jeg heter, og jeg prøver å si Siri klart og tydelig. «ji-hi» sier jeg uklart, og innser at jeg feilet på tydeligheten også. Jeg viser mine nye venner tegn til at jeg ikke kan snakke, bare i tilfelle de ikke fikk det med seg når jeg ga dem navnet mitt. «Hun kan ikke snakke!» var det en behjelpelig post-overgangsaldret dame som opplyste de andre om. «Hva har skjedd med deg?» Jeg pekte på munnen min, ristet på hodet og viste frem det skjeve smilet. «Slag!» ropte oversetteren min ivrig ut til de andre, som om hun hadde trykket på en «Buzzer» og kunne forvente seg en premie. “MS attakk”, svarte jeg inne i meg, men det var lettest å la det ligge.
Det beste med rehaben var den korte veien ut til friluft. Det var en liten tre-platting utenfor inngangen med utemøbler, parasoller, potteplanter og deilig frisk luft som fylte meg opp med behagelige følelser av sårt savnet frihet.
Det virket som om noen prøvde å tynne ut antall gamlinger, for det var løse planker som sto i spenn opp fra plattingen med skruene fortsatt i. Ingenting ønsker vel mer velkommen til rehab enn løse planker vi kan snuble i, med rustne skruer som vi kan punktere øynene våre ut på. Personalet var løsningsorienterte og satte krukker med blomster for å holde de løse plankene nede. “Det var jo bedre!” tenkte jeg. “Nå kan vi klinke fjeset vårt i en potte med stemorsblomster!”
Etter middagen ble jeg leiet bort til en tavle på veggen der vi var delt opp i rød eller blå gruppe. Du er i blå gruppe blir jeg fortalt. Lurer på hvem som er på laget mitt, tenker jeg og er det utarbeidet en egen motivasjonssang for den blå gruppen? «Vi er blåe, dere rø´ vi skal vinne dere dø!». Jeg tror jeg må jobbe litt med den motivasjonsangen, for med denne aldersgruppen tror jeg stemningen er litt mer sedat og sportslig inkluderende. Det betyr sikkert at alle skal få være med. Selv Audhild som sitter der med et konstant forvirret uttrykk og pareser både her og der, skal få utdelt erteposer i krig!
Jeg finner navnet mitt øverst på listen og jeg håper at det betyr at jeg er lagkaptein.
Sykepleieren forklarer at fysioterapi, ergoterapi og logoped er oppført med tidspunkt og navn på behandler. Jeg nikker for å vise at jeg forstår konseptet, og får samtidig øye på en kolonne helt til høyre med terapeutisk berøring. Terapeutisk berøring? Det høres bra ut! Hvem her i helvete snakker jeg med for å få skrevet meg på? Og inkluderer det en happy ending?!
«Nå er det middag!» sier sykepleieren og avbryter tankerekken min som endelig hadde fått en mer positiv og optimistisk vending. Hun leier meg bort til spisebordet hvor de andre pasientene sitter og sulter ihjel. Klokken er 13, og det er langt på tide å spise middag, så vi kan kjenne litt på hvor sinnsykt fort tiden flyr på ett sånt forbanna sted som dette.
Kjøkkenpersonalet anretter tallerkener som sykepleierne omsorgsfullt setter foran oss. Det er fisk til middag og noen av de andre pasientene er mer enn åpne på at det smaker «dritt og spy», som en herremann med lapp for øyet så diplomatisk uttrykker det. En dame sitter å brekker seg fordi hun har litt vanskelig for å svelge. Og siden hun ikke liker fisk, blir det for henne en umulig oppgave å spise middagen ubemerket. Brekningslydene hennes understreker bare beskrivelsene de andre har gjort av maten veldig godt.
Kjøkkenpersonalet sukker stille og en av sykepleierne banker den panerte fisken på rett plass i den dysfunksjonelle kroppen. Jeg sitter og fniser, jeg synes det er delvis flaut og spennende på en gang at det er noen som er så trygg på seg selv at man kan dele kritikk så åpent og rundhåndet.
Når det er fisk til middag vanker det også dessert. Det er litt som å beklage de uheldige omstendighetene ved å gi en liten påskjønnelse i etterkant. Men rundt dette bordet var det langt fra godt nok. – Det smaker fisk! sier damen med brekningsbesværet under middagen og pekte på nypesuppen hun har fått servert -Piss? spør sidemannen. -Fisk! svarer damen, tydeligere denne gangen. -Piss? prøver han seg igjen. -FISK! sier damen høyt i store bokstaver. -Det er nypesuppe! Det smaker som piss! sier mannen og setter punktum.
Det blir stille og alle ser ned i suppen som smaker piss
-Jeg skal til Sovjetunionen! forteller en kar på hjørnet av bordet med den største selvfølgelighet som om han er ferdig pakket og har vekslet valuta allerede. Vi ser på han og ler, og han ler sammen med oss. Det var visst feil. Det var ikke det han hadde planer om å si. Det var bare det at det kom ut på det viset. Vi spiser videre i taushet. Det var ikke noe mer å si om det.
Senere, etter en liten omvisning, passerer jeg stua. Der sitter de gamle og ser på Derrick og hysjer på hverandre. Jeg fatter rett og slett ikke hvordan jeg skal holde ut her! Det er som man kan høre sekundviseren tikke, for så å måtte vente uholdbart lenge før man hører det neste sekundet tikke seg på plass. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme fra dette med noe som helst av mental helse å skryte av. Jeg er redd for at jeg aldri skal bli frisk, jeg bekymrer meg for å tilbringe natten min blant disse forvirra menneskene, og jeg er redd for at jeg må bo på et slikt sted når jeg blir gammel.
Jeg sitter på sengen mens tårene renner og forsøker å trøste meg med at den mentale helsen ikke var så forbanna bra i utgangspunktet. Jeg kommer til å bli frisk, og hvis jeg er heldig dreper en av disse gamlingene meg i natt slik at gamlehjem om veldig mange år ikke lenger er et tema. Også tenker jeg at jeg kan ha som mål å tenke en anelse mer positivt i morgen.
“Sunny skies and angels bleed
Falling down upon my knees
That wasn’t how it’s supposed to be”
Sonic Youth- JC