Før jeg fikk barn spilte mannen min og jeg ofte Ludo. Hvis jeg vant, kunne jeg le kjempehøyt og veldig lenge, peke på han og være ufordragelig og veldig fornøyd med meg selv. Men det var sjelden jeg vant.
Tapte jeg, kunne han trekke på smilebåndet sitt og si noe sånt som at «Nå tror jeg jammen at vant, gitt» og jeg ville feid brettet med brikker og terninger fra bordet og inn i veggen og rope «NEEEEIIIII» i så ren skuffelse at jeg glemte å ta med for faen, eller noe.
Jeg låste meg inn på do og satt der og gråt inn i et håndkle mens han sto utenfor og banket på døra, lokket meg ut med at vi kunne spille en gang til og at jeg kanskje ville vinne da? Tanken på en revansj var selvklart så forlokkende at jeg tørket tårene og låste opp døra.
Vi ga hverandre en god klem før jeg ga absolutt alt jeg hadde -og tapte igjen.
Han skjønte kanskje ikke sitt eget beste når han sa at han ikke kunne skjønne hvorfor jeg ikke vant, for han hadde prøvd så sinnsykt hardt å la meg vinne! Det raknet fullstendig for meg, og jeg gråt, raste og ropte «SI AT DU IKKE MENER DET!!» Men han bare lo og ba meg kåre vinneren, altså han, høyt og tydelig.
Jeg var kortpustet og desperat og ropte at «JEG SKAL DREPE DEG!» mens han fortsetter å mase om hvem som var vinneren; at det faktisk ikke var meg, men HAN! Han lo mens jeg prøvde å rive av han det venstre øret for å stappe det ned i halsen og tette luftveiene hans.
Jeg ropte «VI SKAL SPILLE EN GANG TIL FOR SVARTE HELVETE!» og han sa nei, fordi han var så lei av å vinne hele tiden og fordi at jeg oppførte meg faktisk ikke så bra akkurat nå! Jeg brølte «JEG ER ROLIG NÅ FOR HELVETE!» mens jeg prøvde å få bedre tak rundt øret hans så jeg kan kvele han med det.
Det ble sagt så høyt og under så tvilsomme omstendigheter at vi begge visste at det ikke helt var tilfelle.
Hadde Facebook vært oppfunnet da, så hadde jeg sikkert lagt ut en melding om at vi koser oss med spillkveld og at jeg vant.
Mange år etter har jeg fått barn og skal spille Ludo med det lille mennesket jeg elsker høyest av alt og alle. Jeg konsentrerer meg hardt for ikke å ødelegge sjelen til den lille skapningen, og sier til meg selv at det er bare et spill! Siri! du kan vinne inni deg!
Jeg prøver alt jeg kan, men klarer faen ikke å få en sekser, og barnet ler like ufordragelig som jeg gjorde i min tid, der hun får seksere gang på gang. Du sier til deg selv at “Det går bra! Vi koser oss!”, men det føles ikke slik, for du har alle brikkene dine inne, mens hun har alle sine ute. Jeg fersker henne i å hjelpe terningen litt og sier at jeg så hva hun nettopp gjorde så behersket jeg bare kunne under så stressede omstendigheter.
Ungen som vanligvis er søt, er nå gira på å vinne og du har fortsatt ikke fått en jævla sekser og du tenker at det må da være sunt å la barna tape litt innimellom, så du begynner å gire deg opp mot en seier da ungen din ler seg i hjel over at du ikke har noen brikker ute mens hun har flyttet brikken sin nesten helt rundt. Da har du lyst til å parodiere henne spydig «JA! HIHIHI! KJEFTEN DIN!» Men du tenker på den lille sjelen hennes og triller terningen og bestemmer deg for at ungen skal faen meg få lære seg til å bli en god jævla taper som sin far og at jeg derfor må vinne så inni helvetes overlegent selv om barnet bare er ti år og du har laget henne selv!
Du drar i land en sekser som gjør at barnet mistenker deg for juks og du blir stresset og gjør det klart for barnet ditt at hvis du var en som jukset hadde du kanskje gjort det før spillet var sånn sirka halvveis ferdig, eller? Også gir man alt man har -og taper for en tiåring som ler og smiler så hardt at fjeset nesten revner.
Da later du fortsatt som du er voksen og gratulerer med seieren og greier, og tvinger deg til å gi henne en klem og hvisker trøstende til deg selv at du er en vinner inne i deg selv! Jeg er altså ingen vinner her i livet, men er jammen ikke noen (god) taper heller!
Det skal sies at noen av de mer viktige tingene her i livet kan jeg ta knusende med ro, men å vinne i Ludo er faen i meg helt avgjørende!
I don’t wanna play none of your games
I wanna play all of my games
Lady Sovereign- Public Warning