To plant a garden is to believe in tomorrow, sies det, og jeg føler at jeg har fremtiden langt bak meg.
Jeg er har en hage – og det er veldig, veldig, dumt i grunn. Hager har plen og insekter og dyr og natur og slikt. Og jeg har ganske store innvendinger mot plen og insekter og dyr og natur og slikt.
Det er ikke i naturen du finner meg overveldet av mindfullness.
En hage innebærer ganske hardt arbeid både fysisk og psykisk. Noen kaller det å stelle i hagen, men det er nok de som synes det er trivelig og har kontroll over naturen og ikke lar den plage seg.
Sånne som steller i hagen, er sånne som ikke hyler og sliter med å puste når de kommer over en død spissmus utenfor boden i det man skal hente kantklipperen. De ringer ikke for å tilby vennene sine 500 kroner for å fjerne musejævelen og må ta pauser i samtalen for å brekke seg. Det er nok ikke de som ender opp å gjøre det selv mens de gråter og spyr i buskene sine. Slikt gjør ikke de som steller i hagene sine.
Jeg steller ikke i hagen, jeg legger ned et godt stykke arbeid en veldig sjelden gang.
For det å bevare godt naboskap er å holde akkurat et minimum av kontroll på hagen sin, slik at naboen din ikke kommer og klager over brunsnegletrafikken som kommer fra hagen din, og som går langt i å antyde at du kanskje er en sånn som burde bodd et helt annet sted? Fortrinnsvis i en leilighet uten hage? Å holde et minimum av kontroll kan gjøre at enda en nabo kommer bort og sier at ”du er veldig flink når du klipper plenen” – for å motivere deg til å gjøre det flere ganger.
Optimismen til sånne naboer er litt sjarmerende, men har litt for lite for seg.
Å arbeide i hagen krever også at man må forberede seg, fortelle mykt og omsorgsfullt til seg selv at det ikke er flere muselik som spruter blod, ryggmarg og tynntarmer på deg når du går over den med klipperen. Det er rett og slett bare ikke slik det er, så man trenger ikke være redd for det! Man må tøffe seg opp og kreve hagen tilbake fra naturen! Man tramper målbevisst ut i grusomheten og forteller seg selv standhaftig at man har arbeid å utføre, og at man ikke skal ha noe jævla bråk mens man holder på! Og så gråter man (om nødvendig) ubemerket slik at ikke naturen kan se det, mens man driver å haler og drar i den snora som får gressklipperen til å gå.
Men den går ikke. Den gjør jo aldri det. Ikke før man har brukt 40 minutter på å dra i snoren og trykke på knapper, dra i spaker, banne og hatt en skikkelig gråtepause over trampolina og spurt Gud «hvorfor meg for faen!?» og føler at svaret egentlig lå i spørsmålet.
Da starter gressklipperen. For en liten stund.
Hvis du hadde observert meg, hadde du sett meg stoppe opp etter hver meter, hoppe og slå febrilsk rundt meg mens jeg roper «Hva faen er det du vil da?!?!» Det du ikke hadde sett, og som kanskje ville gitt det hele mening, var den forbanna kleggen som fulgte etter meg hele veien.
Jeg var så sliten at jeg hadde begynt å sikle da jeg avsluttet det hele med å tråkke i et hull bak huskene, snuble og rulle ned i krafset nedi skråningen bak hagen. Jeg krabbet meg opp igjen, sto på alle fire og spyttet gress, tørket vekk det som hadde festet seg i sikkelet på haka, og ropte at nå er det faen i meg nok!!!! Dro klipperen inn i boden mens jeg sparket i alt som var i veien.
Med grønske og gress i fjeset gikk jeg opp til barnet jeg har laget og båret frem, som nå satt og koste seg inne med barne-tv på Ipad´en.
Jeg spurte om hjelp med et lite glass vann på den hyggeligste måten jeg klarte etter å ha gjennomgått et personlig traume. Men hun er faktisk ikke Askepott heller da, og dessuten ”har du ikke spurt pent nok”.
Så kommer vinteren – og det er veldig, veldig dumt i grunn! For med hage innebærer det at man må måke snø, og jeg har faktisk ganske store innvendinger mot vinteren og hage og snø og måking.
Pearl jam- State Of Love And Trust