Når du ligger fordelt over sofaen og bordet og håper det ikke begynner å brenne, fordi du ikke er i nærheten av presentabel der du har fordelt deg over møblene, og vil heller kremeres i stua di enn å la brannvesenet finne deg slik. For hvis det kommer ut at du er en sånn som bruker en blå pysj som du har stjålet fra det norske helsevesen med stempel på benet og greier, kommer du aldri til å få pult.
Der ligger man med håret og sminken litt feilplassert og ser på sokkene sine som er vridd og halvveis på, og tenker det er greit at man er alene (og at man skjønner egentlig litt at man er alene) og hvis dette fortsetter akkurat slik, kommer man faen i meg alltid til å være alene.
Med sånne tanker og selvinnsikt får du lyst på godteri. Og stjeler fra barnet ditt. Du finner noe i pulverform som smaker søtt og litt surt i en liten rosa boks, og du ikke vet om det skal spises eller snortes. Du forsøker å presse tunga ned i boksen før du finner ut at er like greit å helle det rett i munnen. Men pulver kan ikke tygges, og så klør det i ganen og på drøvelen din og du hoster ut en liten hvit sky og tenker «fuck it, jeg går og legger meg!».
Neste morgen har ungen din blitt helt Sherlock Holmes og spør hvorfor det er hvitt pulver på dataen din og du tenker litt på det, vurderer å si at det er kokain, fordi det er vanskelig å innrømme at man er en sånn mamma som ser for jævlig ut i en stjålet stygg pysj og som stjeler godteri fra barnet sitt og spiser det når det ikke er lørdag.
The Cure sin versjon av Jimmi Hendrix sin Foxy lady!
You know you’re a cute little heart breaker
You know you’re a sweet little love maker
(Når du slutter å sminke deg, Robert, og vi begge har gredd håret, kan jeg godt bli «all yours!»)