På midten av 80-tallet var jeg blitt nesten ti år, og vi levde i et pastellhelvete der verden så ut som om “My Little Pony” hadde hatt omgangssyke, så søtt var det. Jeg var derimot ikke så søt, jeg var kranglevoren og syntes alt var skikkelig «fjernt» og at alle var helt «lamme» i hodet. Det syntes søsteren min om meg også, men hun var løsningsorientert og prøvde å banke det ut av meg.
Når våren kom og man kunne skifte ut snowjoggere med seilersko og hoppe strikk i gata, da var det ordentlig trivelig å leve. Helt til du nesten ikke gjorde det lenger.
Det startet ofte med at vi i mangel av andre å hoppe strikk med, bygget hverandre opp med at dette skulle vi klare helt fint uten å krangle. Men det endte alltid med at jeg provoserte på meg litt brutal vold fra en lillesøster med rødt hår.
Mens sanglerka seilte majestetisk inn over oss etter vinteren i sydligere strøk og løvtrærne lot solen male grønne skudd på de nakne grenene sine og hestehoven strakk seg i stilken opp mot den vakre blå himmelen, lå jeg i grøftekanten mens søsteren min strammet hoppestrikken rundt strupen min. Jeg ropte «Nåde!» «Nåde!» for det var slik vi snakket på 80-tallet, uten at min søster så noen grunn til å se noen nåde over noen. Hun hadde låst armene mine fast med knærne sine og hveste «Hold kjeft!». Søsteren min likte ikke å tape hun heller.
Hvis jeg var ordentlig heldig ville søsteren min sparke meg opp fra grøftekanten akkurat tidsnok til at vi kunne sitte på gulvet foran barne-tv å se på «Rädda Joppe, død eller levende» sammen, mens vi spiste lørdagsgodt for kr 7,50 og blikket hverandre og posene våre fulle av paranoia.
«Rädda Joppe!» kunne jeg stemme i med ulike stemmer, fordi jeg var blitt litt for stor for program om kosedyr og heller ville være irriterende. «Død eller Levande!!» fortsatte jeg og ignorerte det advarende blikket min lillesøster hadde satt i meg.
Jeg hadde helt glemt den mishandlingen jeg hadde gjennomgått tidligere på dagen, og søsteren min så at det strevsomme arbeidet hun hadde lagt ned i den groteske volden ikke hadde noen som helst preventiv virkning og var rett og slett skuffet.
Søsteren min gikk ut i gangen med strake armer mens hun pumpet nevene sine for at ikke mamma skulle se at hun hadde dårlige hensikter, hun sa med sin snilleste stemme «Siri? Vil du bli med opp på rommet mitt for å se på noe?» og jeg spratt opp full av nysgjerrighet over hva det var hun ville vise meg. Jeg trippet etter henne opp trappen med et smil av forventning. Søsteren min pumpet fortsatt nevene og ledet vei.
Den lokkende stemmen og de smale svarte øynene burde kanskje fortalt meg at jeg faktisk ikke skulle se annet enn en reprise på intens smerte, men jeg var en dum liten faen og det var hun selvsagt veldig takknemlig for.
Det er om våren når luften lukter ferskt og nytt og den friske luften fyller deg med et eldorado av varme følelser at du føler deg mest levende. Selv om du det er nesten så du ikke overlever.
Ps: Det er mulig at det forekommer enkelte overdrivelser og min søster vil ikke bli ansett som sosiopat.
“God damn you’re back again
Trying to crawl under my skin
It fuels your fire, feeds the flame”
Alex Winston- Fire Ant