Det kom en ny pasient på rehaben som så ut til å være pre- pensjonist, og jeg skal innrømme at det var en positiv overraskelse. Sånn helt til å begynne med.
Nå viste det seg derimot at dette var en bølle med leggskinne og dårlig adferdskontroll. Jeg har faktisk aldri opplevd maken til uberegnelig og høylytt menneske, før jeg nå måtte dele lange og inaktive dager med et slikt. Vi gjorde alle et realt forsøk på ikke å provosere dette leggskinnespetakkelet mer enn nødvendig med vårt irriterende nærvær. Noen av oss klarte det bedre enn andre, men ingen av oss klarte det sånn kjempebra.
Man skulle tro at når man kommer på nye steder og inn i nye, allerede godt etablerte grupper, så justerer man seg litt etter forholdene. Selv om gruppene, som i dette tilfellet var ganske så stusselig, ga uttrykk for at den trengte en sterk og oppegående leder, så ville jeg tro at man kjenner litt på dynamikken og legger seg på omtrentlig nivå.
Denne dama var ikke så pirkete på sosial etikette, og kom feiende inn på rehab og skulle låne penger til røyk, krevde hjelp til alt, nå med en eneste forbanna gang. Hun rev til seg fjernkontrollen og ba oss alle umiddelbart om å holde kjeft. Første dagen.
Jeg vet ikke om det var det lave energinivået i gjengen vår som gjorde at vi ikke gjorde opprør og satte henne på plass. Eller om det var at vi alle satt og venta på at noen andre skulle ta seg bryet med å risikere en blåveis for å fortelle henne hvor rullatoren skulle stå.
Jeg tror at de fleste av oss syntes hun var såpass skummel og uforutsigbar og derfor holdt god avstand, samtidig som vi håpet innstendig på at de ansatte skulle drepe henne med feilmedisinering så vi kunne gå tilbake til å ha det trygt og kjedelig igjen.
Leggskinnespetakkelet proklamerte straks at hun ikke kunne fordra smør, så hvis hun ikke fikk brødskiver uten smør, så ville hun bli skikkelig, skikkelig forbanna. Med dette forklart i klartekst, ordnet kjøkkenet med egne brødskiver til henne, uten smør.
Men dette var ganske enkelt ikke bra nok. Det viste seg at under enkelte påleggstyper ville hun bli skikkelig, skikkelig forbanna hvis det ikke var smør. Enkelte påleggstyper krevde et helt spesielt underlag, og da er det ikke greit å tygge tørr brødskive for svarte helvete!
Med flere klartekster å forholde seg til, ble kjøkkenet forståelig nok forvirret og kludra til bestillingen hennes hver eneste dag.
Leggskinnespetakkelet så ingen grunn til å la noe passere. Ikke en eneste gang.
-HVA ER DETTE?! brølte hun og boret fingeren demonstrativt i brødskiven og skrudde kneipskiva i fillebiter.
-ER DET SÅ VANSKELIG Å SKJØNNE AT BRØDSKIVE MED OST MÅ HA SMØR UNDER?!
Vi stirret på henne og den ødelagte brødskiven som nå var tredd på fingeren hennes. Men Knut reagerte ikke, han satt i sin egen lille verden, der alt var opp ned og bak frem, i en verden der alt var helt tullerusk og ikke hang på greip. Han rørte teposen forvirret rundt i koppen sin med kniven, mens han forsøkte å komme på hva han hadde glemt for å gjøre det drikkbart.
Jeg var overrasket over opptrinnet, da det ble gjort klinkende klart ved frokosten i går, at det vel og merke IKKE med store bokstaver, skulle være smør under osten hennes, men da var det nøkkelost. Det er vel kanskje noen underkategorier av primærpålegg, og dermed er det flere variasjoner på bruken av smør til disse. Nøkkelost er jo en avart av hvitosten og krever helt egne retningslinjer. Helt sikkert.
Det er nok lettere å være rakettforsker enn å jobbe på rehabkjøkkenet så lenge denne pasienten er her med sine avanserte retningslinjer og føringer for smaksløkene sine. Det er jammen ikke lett å være medpasient heller, når man ikke kan fordøye maten sin i fred og ro, fordi man må stoppe seg selv fra å tvinge brødskiver i kjeften på andre, på en ganske så ugrei måte. De lystene er faktisk helt naturlige og kan dukke opp når noen bråker til tilværelsen din, som er ganske rotete i utgangspunktet, og det man trenger er litt sinnsro rundt en brødskive og jævla forbanna kopp med helvetes grønn te.
Vi begynte å tygge igjen. Noen sprang etter smør, mens en annen helte kokt vann i koppen til Knut. Knut forsto med ett koblingen mellom teposen og vannet og utbrøt et selvtilfreds «Aaaa- ha!». Samtidig tok Jerry kniven ut av nevene til Knut og erstattet den med en liten skje, før han rakk å stikke hull på teposen sin. Dette var også et forklarende Aha-moment for Knut, og ansiktet hans viste tydelig hvor fornøyd han var med seg selv og fremskrittene sine.
Vi spiste videre i stillhet og unngikk blikket til spetakkelet, men hun var fortsatt fly forbanna og ønsket en fortgang og bedre flyt i serveringen. Hun brøler ut ordene som om de var fulle av sprengstoff. -HVOR ER JUICEN? Poff! -HVOR ER SALTET? FÅ DET! Poff- poff! -KAN DU LUKKE MUNNEN DIN NÅR DU SPISER ELLER?
Ka-faens-Poff.
Nå er det nok! Leggskinnespetakkelet er så jævlig på min shitlist! Den siste ladningen var rettet mot Knut, og siden Knut er beste-rehabvennen min og jeg er sursildpusheren hans, satte jeg et advarende og drepende blikk i henne. Man kjefter ikke på Knut! Mitt eneste rene og tydelige ord, Faen, ville ikke dekke det jeg tenkte nå. Flere ord har jeg ikke for å sette en bråstans på leggskinnebølla, men nå er det faen hakke meg nok! Et ord til så blir det månelyst her!
Det fortsatte bare å være helt vanlig dagslys mens vi spiste, men det var nok ikke fordi blikket mitt hadde skremt henne til å klappe hardt igjen. Men fordi hun var opptatt med å tygge alle de brødskivene som ikke var bra nok ved starten av frokosten, og samle opp energi til mer bråk utover dagen. Knut skulte fornærmet bort på bølla helt til han fikk øye på sursilden som sto på bordet; det var nok til å lede han over på andre og mer hyggeligere tanker og han lyste opp og utbrøt «Jajaja! Hurra! ja!» samtidig som han glemte alt vondt i livet og gravde sursild over på fatet sitt mens han smilte så bredt at han nesten revnet.
Vi tygget og drakk. Vi siklet og kvaltes litt på brødskivene med våre defekte spiserør en liten stund, mens sykepleierne delte ut medisiner og lakserolje. Vi fikk andre ting å tenke på en liten stund. I hvert fall Willy, som hadde glemt at han hadde drukket sin dose med lakserolje, og trodde at de doseringsbegerne som sto til høyre og venstre for han også var beregnet til han.
Jeg ble i bedre humør jeg også, for feilberegningene til Willy ga dagen gode utsikter for underholdning for meg.
“So while you sit back and wonder why
I got this fucking thorn in my side”
Beastie Boys- Sabotage