Det var søndag og jeg skulle være en ansvarlig voksen til en forandring, jeg skulle vaske kjøleskapet mitt. Jeg sorterte på benken, men måtte sortere litt på spisebordet og stuebordet og tv-benken også, da jeg fant ut at jeg skulle ta kjøkkenskapene samtidig. Ganske raskt så huset mitt ut som om jeg hadde trikset med granater og bommet hver gang.
Jeg kjente at jeg ble svakere i høyrehånden mens jeg vasket, hånden min klarte ikke helt å gripe rundt kluten og det var tungt å bevege den. Det var noe som ikke stemte, og jeg følte at jeg var alvorlig syk, jeg skjønte det var viktig å få hjelp raskt, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.
Så jeg gjorde det det mest fornuftige i en nødsituasjon, jeg fortsatte å vaske kjøleskapet mitt mens jeg tenkte litt grundigere på at det kunne være noe som hastet.
Som du skjønner av dette, så er jeg på ingen måte klartenkt under stress. Hvis ditt liv henger i en tynn tråd og jeg er den eneste som kan redde deg, så vil du ganske enkelt dø. Ikke stress meg, og henvend til noen andre!
Hadde jeg jobbet i barnehage der en unge hadde blitt kvalt av ett eller annet som barn kan finne på å tette pusterøret sitt med, hadde jeg ringt foreldrene og bedt dem om å komme og hente problemet. Hadde jeg vært sykepleier og pasienten min hadde sprukket hovedpulsåra eller kastet opp blæra si, hadde jeg gått til lunsj og håpet på at pasienten ville besinne seg og blitt litt enklere å ha med og gjøre mens jeg var borte. Skjønner? Jeg er ikke din trygge havn når du er ute å svømmer. Ikke min heller.
Jeg skvatt til da jeg hørte noen gråte unaturlig høyt, spesielt da det viste seg at det var meg. Høye lyder kom ut av munnen min uten at jeg hjalp til det minste, og det skremte meg. Jeg hadde ingen volumkontroll eller mulighet til å samle meg, det var som om jeg registrerte meg selv i tredje person, gråtende høyt og panisk, vurderte meg selv og tenkte «Hva faen er det nå som skjer? Det er ingen grunn til å miste alle hemninger! Folk kan tro at det haster!» Men jeg ville ikke lystre meg, det var ingen kontakter som sto i mellom meg og jeg, noen hadde snublet i ledningen og jeg kunne bare se meg selv stå og rote alt til.
Jeg fikk varslet en venninne.
Jeg husker ikke alt som ble sagt og gjort frem og tilbake, og det tror jeg er like greit, men for å oppsummere høydepunktene, så var jeg opptatt av at det var rotete her, at jeg måtte vaske kjøleskapet, dessuten hadde jeg tørketrommelen på og det er jo farlig! Det kan begynne å brenne!
Mine prioriteringer ville gjort en husstellærer stolt, og dette var for meg, helt sikkert første tegn på hjerneskade.
Min venninne tastet på mobilen
-Hva gjør du? snøvlet jeg og tørket litt sikkel fra munnviken.
-Ringer sykebil!
-HÆ?! Jammen da kommer de jo hit! Jeg er faen ikke syk!
Jeg tenkte at jeg mye heller ville spise meg gjennom sikringsskapet eller klø meg forsiktig på øyeeplet med ett brekkjern enn at ambulansepersonalet skulle se meg i slike kaotiske omgivelser, og uten sminke, dessuten ville naboene se at jeg ble trillet inn i sykebilen og anta at jeg var syk!
Jeg hørte kontrollspørsmål ble besvart; Kunne jeg smile? Rynke panna? Jeg satt ved siden av og vurderte mitt neste trekk.
– Liten kraft på høyre side..
– Litt skjev i ansiktet.. Faen, dette lovet ikke godt. Jeg begynte å pakke viktige ting jeg måtte ha med meg på sykehuset, og jeg begynte selvsagt med vippetangen for perfekte buede øyevipper.
Nå har det seg sånn at jeg har ett aldri så stort problem med sykdom. Jeg liker ikke å sutre om det, liker ikke å snakke om det, liker ikke å kjenne på det, og jeg har aldri akseptert det.
Hvis jeg er syk eller trist, hører du ikke fra meg på en stund. Ringer du og spør meg hvordan jeg har det, svarer jeg alltid «bra».
Jeg tenkte derfor at det kunne være like greit om jeg gikk ned for å møte sykebilen på busstoppet eller i ett ukjent nabolag, for så å sette meg inn helt vanlig, som en hvilken som helst frisk person som bare har en pause i ryddinga, og si at det er ikke så farlig altså! Jeg har det kjempebra! Jeg bare sikler uhemmet, smilet mitt er ikke fra øre til øre lenger, men fra øre til hals, og for all del! Ikke bry deg om du ikke skjønner hva jeg sier lenger, det var sikkert ikke viktig likevel! Kunne du forresten løfte armen min som henger der og skraper i gulvet?
Til min store lettelse kunne ikke sykebilen komme, det er tydeligvis ikke så farlig å ha alle symptomer på ett hjerneslag som tilsier at 113 må komme umiddelbart! Vi kunne heller ta på oss jakka, knyte dobbeltknute på skoa, samle sammen alle barna vi hadde laget selv, men hver for oss, og kjøre i 17 minutter til legevakten. Vi tullet og lo i bilen, om unger som lurer foreldrene sine og blir tatt på fersken, at jeg hørtes ut som en dust når jeg snakket, og herregud hvis dette er slag så dauer jeg, for hvor sexy er egentlig hjerneslag på en skala fra en til ti?!! Også tenkte jeg på at jeg sikkert var hjemme om et par timer og at nå er det greit om jeg ikke treffer på kjentfolk.
Alt blir et voldsomt sirkus når vi kommer på legevakten. Kroppen min og jeg gjør noe helt annet enn hva hjernen min og jeg hadde forventet av den, som om den hadde glemt å fortelle meg at det kanskje kunne bli i overkant mye grining og drama, og at jeg ganske enkelt burde holde meg for ørene og snu meg vekk.
Jeg kunne ikke gjøre annet enn å vente og se hva jeg ville gjøre videre, jeg så meg selv holde fast i sykepleierens skjorte mens jeg prøvde å bruke telepati for å si unnskyld meg ett lite øyeblikk, men munnen min hyler så høyt, og jeg innser at jeg har en skikkelig «uglycry»
-Har vi en medisin mot det? Nå med en gang, for faen? For jeg sitter her og driter meg skikkelig ut med sånn hjerneslag og greier!
Jeg hadde ikke innsett det enda, men jeg var snart ferdig å tøyle meg selv. Dette ville ikke gå over av seg selv og stoltheten min skulle settes på en lang og hard prøve.
“Explosions…on the day you wake up
Needing somebody and you’ve learned
It’s okay to be afraid
But it will never be the same
It will never be the same”
Ellie Goulding- Explosions