Etter frokost var det tomsingtid igjen. Vi satt i stua og talte kvist i panelet og ventet på timeavtalene våre med ergoterapeuter, fysioterapeuter og sosionomer og døden og sånt.
Leggskinnebølla kom feiende inn med rullatoren sin og en trykket stemning. Hun er skikkelig forbanna igjen etter en liten pustepause. “HVA!?? NOEN HAR PISSA I STOLEN SIN! NEEEI, MEN UUUUNNSKYLD MEG ASSA! SÅNT TAKLER JEG BARE IKKE!” brøler hun hensynsløst og ser på oss, hver og en.
Så nå unnskylder hun seg endelig, tenker jeg oppgitt, selv om det er tydelig at det ikke var det hun la mest vekt på ved det hun ville formidle akkurat nå. Det var altså urin i en stolpute og det synes bølla var helt uhørt på et rehabiliteringshjem hvor det hovedsakelig befant seg gamle kvinner og menn som i tur og orden har fått bekkenbunnsutfordringer av slag og alderdom, og i ren forglemmelse av voksenbleieinstallasjon ved morgenstellet har vært så uheldig å griset til stolen sin.
“FÅ DET BORT!” bjeffet hun og lot blikket gli over den tafatte gjengen for å finne den skyldige innehaveren av en overaktiv blære.
Se faen ikke på meg! sa jeg til henne med stinkblikket mitt.
Stakkars Unni hadde vært så uheldig å tisse på seg når hun skulle dra seg opp med rullatoren sin før fysioterapi, og nå ble det offentliggjort med utropstegn av en aggressiv medpasient som ville at alle skulle ta dette til etterretning og kontrollere blærene sine bedre heretter. Bortsett fra Willy da, som ikke hadde vært å se siden frokost og sikkert ikke var i stand til å kontrollere en dritt akkurat nå.
Leggskinnebølla ble stående ved åstedet for urineringen for å forvisse seg at sykepleierne handlet raskt og effektivt etter hennes standard og at Unni ble hentet hos fysioterapi for en real skrubb mellom bena. Hun stirret stygt og lenge på Unni som ble fulgt tilbake til rommet sitt i en slags “Walk of Shame” med rullatoren sin.
Jeg var oppgitt og sint.
Til tross for at litt urin i en stolpute skapte litt etterlengtet variasjon i den ellers så dritkjedelige tilværelsen, så var det ikke den typen action jeg higet etter. Jeg kunne filleristet leggskinnespetakkelet for hennes taktløshet og jeg følte en voldsom trang til å stå opp og forsvare Unni som ble hengt ut for sitt uhell, men jeg hadde ikke ordene mine, og jeg nekter å tro at det fantes tålmodighet for å vente på at jeg skulle skrive hva jeg mente om saken på blokken min. Men smertegrensen min var langt forbi nådd og det var på tide å bringe på det rene at shitlisten min var oppdatert så til de grader, og at her er vi er snille med hverandre for faen, selv om vi tisser rundt forbi, eller spiser med åpen munn!
Jeg var glad da jeg ble hentet til fysioterapi og fikk litt etterlengtet fri fra dramaet i stuen.
Jeg hadde lyst til å fortelle Fysioterapeuten om situasjonen med bølla og Willys bommert med lakserolje under frokosten, og at når jeg manglet ord, kjente jeg på en større irritasjon over enkelte og hadde utviklet større aggressivitet og en noe lavere terskel for voldsutøving i dagdrømmene mine, enn hva jeg hadde hatt før.
Men det var litt vanskelig å forklare, og jeg visste godt at jeg ikke ville klare å beskrive alt sammen uansett hvor lang tid han tok seg på å forstå meg. Det hele føltes som en folkehøgskole med høyere gjennomsnittsalder og mindre narkotika, i hvert fall av den typen man ikke får resept for.
“Please could you stop the noise,
I’m trying to get some rest
From all the unborn chicken voices in my head
What’s that?
What’s that?”
Radiohead- Paranoid Android og