Jeg er ganske sikker på at Petter tror han er usynlig og at vi ikke kan se han. Når noen prater til Petter ser han på dem med et tomt blikk, dytter brillene bedre på plass, sjekker klokka og forlater stedet. Enten er ikke Petter så interessert i hva andre har å si eller så tror han ikke at vi kan se han.
Petter gjør rare ting som vi andre ikke gjør. Han kan finne på å gå bak resepsjonsdisken og lese på dataskjermen som står der. Det er helt klart lettere hvis det ikke er noen bak disken som sender han bort, men han prøver seg gjerne likevel.
Når Petter blir sendt bort ser det ut som om sykepleierne bare snur Petter rundt og skifter retning for han. Han får ganske enkelt hjelp til å endre kurs og finner på noe annet som Petter ikke bør gjøre et helt annet sted. Kanskje Petter er et poltergeist.
Petter tøfler rastløst rundt hele dagen og plukker på ting, roter i hyller og kjenner etter om dører er åpne eller om de kan la seg åpne med litt eller kanskje mye hjelp. Han kikker inn og roter gjennom lintøy og voksenbleier, eller han våger seg ned trappen til personalets garderober.
Ikke rent sjelden blir Petter stoppet før han ender opp bak resepsjonen eller bak dører hvor Petter ikke får lov til å være. Men det hender også at Petter er heldig og kan rote rundt i fred og ro.
Det er fryktelig spennende å følge med på hvordan Petter klarer seg uten å bli oppdaget. Jeg kan se at han åpner døren som går ned til personalets garderobe akkurat nok til å kunne gli stille gjennom den og ned trappen. Ooh! tenker jeg spent, men litt stresset på Petter sine vegne og fortsetter mot stuen for å følge med på fortsettelsen.
Det er utrolig hvor ofte Petter kan snoke uten at han blir oppdaget. For Petter er ikke så nøye på dette med å være diskret.
I stuen er det stille. Jeg kikker bort på Arvid som har sovnet i stolen sin. Han sitter og vipper faretruende fremover mens Knut sitter og ser på bildene i avisen og puster slik at det kommer skarpe plystrelyder fra nesen hans. Audhild som sitter og venter på ergoterapeut, plukker på duken og drar opp sokken sine. Jeg er ganske sikker på at dersom hun drar sokkene sine lengre opp, vil de bli til leggvarmere.
Jeg ser sykepleiere som går frem og tilbake mellom rom og stue og pauserom. Og ingen har oppdaget Petter som er ulydig og eventyrsøkende på forbudte plasser.
Så kommer Petter spankulerende forbi med henda i lomma uten sykepleiere på slep, så da vet jeg at han klarte det. Jeg lurer på hva han har sett og på om han er full av adrenalinkick. Kanskje han er en adrenalinjunkie og høyner innsatsen sin neste gang. Håper det.
Senere sitter Unni med telefonen høyt hevet mens hun ser på tv. Hun leser og skriver meldinger med smale øyne som veksler mellom tv`n og mobilen. Petter har stilt seg bak henne, med rompa rett ut og dytter på plass brillene sine. Han leser skamløst meldingene over skulderen hennes så nært at det er utrolig at ikke pusten hans hveser i øregangene hennes og dermed avslører han. Men Unni merker ikke at Petter er tett bak henne og har krysset flere moralske grenser og det synes jeg Petter bør prise seg lykkelig over. For Unni er ikke den som holder igjen.
Det er som om Petters åpenlyse snoking fritt for betenkeligheter og diskresjon gjør oss litt dårligere på å bedømme hva som er rett og rimelig for Petter å ta del i. Petter gjør det som ikke er lov når Petter ganske enkelt behager det på en så arrogant og naturlig måte at det ikke faller oss andre inn å stille oss undrende til det.
Petter har sett seg ferdig på mobiltelefonen til Unni og forsvinner ut gjennom døren. Med ett er han på utsiden av stuevinduet. Han står bak gamlingene som sitter i godstolene med ryggen mot vinduet vendt mot TV´n. Han lener hele overkroppen sin mot ruten og blender lyset med hendene sine for å få bedre sikt inn til oss. Der står han lenge og stirrer på oss. Kanskje Petter leker at han er en antropolog og skal skrive en doktorgrad om ansiktspareser og sikling.
Etter å ha stirret på oss i det som føltes som en evighet, kommer han tassende inn forbi meg i stuen, med retning mot en sofa som står foran tavla med beskjeder i gangen. Han legger seg på den alt for korte sofaen og spriker med bena. Han spriker så fullkomment at det ser ut som han venter på en gynekologisk undersøkelse. Mon tro hva Petter tenker på der han ligger på ryggen med bena høyt i været til hver side og stirrer i taket. Så reiser han seg og går ganske enkelt baklengs mot døren til rommet sitt. Han stopper brått og kikker forsiktig inn gjennom den åpne døren og går sidelengs inn langs veggen.
Enten så tror Petter at han er en spesialagent eller så kjeder Petter seg veldig, veldig mye han også.
Vi får kjede oss helt til det blir kveldsmat.
Petter lar seg ganske enkelt ikke dikteres på hva ventekultur angår. Han sitter ikke pent og venter til han blir servert noe som helst. Han henter maten han vil ha, når han akter å ha den, uten å måtte vente til Audhild, Unni, Knut, Willy, Abdallah og alle vi andre får bestemt oss for om vi vil ha brødskive med ost eller kjøttpålegg. Petter har allerede hentet seg kaffe, brødskiver og kulturmelk og er faktisk snart ferdig med kveldsmaten før vi rekker å blåse på kaffen.
Petter er sin egen herre og den høye, tynne kroppen er hans tempel. En sjelden gang har jeg hørt Petter si noe. Er det noe bløtkake til kaffen? spør Petter da. Men det er det jo aldri.
“It was me on that road
But you couldn’t see me
Too many lights out, but nowhere near here”
What Else Is There- Röyksopp