Vi oppfordrer hverandre ofte til å kjenne på alle følelsene våre, sortere og føle alt, med god kjennskap til hvilke følelser vi har til en hver tid, og ikke holde noe gjemt inni oss. Vi burde heller lære oss å holde ordentlig kjeft før vi kommer med sunne oppfordringer til hverandre som kan bidra til personlig vekst.
For noen ganger bør man faktisk roe seg til helvete ned for å beholde litt verdighet og verdensfred og sånt, ikke rase gjennom hele spekteret av følelser som en hvilken som helst sinnssyk person som snart slutter å blunke, og grer håret sitt veldig hardt i fire timer mens man gråter og synger bare fordi man har vært inne i en og en halv uke.
Men slik er det jo ofte at man kommer på i ettertid, når man har kjent litt på hva man har av følelser og ikke har vært det minste beskjemmet med å være helt og holdent seg selv – selv når man burde tenkt seg om en gang til, og heller valgt å være noen andre som har det litt mer i orden.
Jeg var altså så glad og tilfreds etter å ha vasket huset mitt, og følte meg som en kjernesunn Julie Andrews i «The sound of music». Dansende, glad i livet og veldig pedagogisk korrekt løftet jeg frem den grønne posen full av matavfall. Jeg kastet et tilfeldig blikk bak meg og så til min forskrekkelse at det var rukket å bli rotete igjen allerede og at katten hadde spydd opp en hårball, litt tørrfor og magesyre på det nyvaska gulvet mitt.
«Men hva i helvete?!» hvisket jeg lettere forbauset mens sinnet bygget seg kraftig opp og jeg følte meg ikke helt 100% pedagogisk lenger. Jeg løftet posen opp i luften -over hodet, og denne gangen ropte jeg «FAEN I SVARTE HELVETE!!!», før jeg smalt posen hardt ned i gulvet så eggeskall og kaffegrut fløy veggimellom.
Så begynte jeg å le. Jeg lo så høyt av dumme-dumme meg som reagerte litt for hardt på ett problem og dermed skaffet meg et nytt problem. Mens jeg hentet papir for å tørke opp, og «ha- ha -ha» liksom, lo jeg helt til jeg syntes at dette var veldig kjedelig og så ble jeg veldig, veldig lei meg.
I en jevn overgang gikk altså sinne over til krampelatter, og nå beveget det seg videre over til hulkegråt, uten pause, og jeg hang med hodet over parketten og matavfallet på gulvet og gråt fordi livet var så urettferdig og hardt, og jeg som hadde vasket gulvet og ikke nok med det! Jeg har ikke sett det dumme ekornet som bor i treet utenfor på kjempelenge heller! Herregud! Nå ligger han sikkert og er død et sted, og jeg savner han så inderlig og jeg lurer på om vi treffes igjen i et annet liv?
Mens jeg ligger der på gulvet og gråter og hater livet og savner ekornet, så husker jeg hvorfor jeg ligger her og er sinnssyk i utgangspunktet, og jeg blir så jævlig forbanna igjen og roper «HOLD KJEFT!» selv om ingen har sagt noe som helst, bare sånn i tilfelle noen skulle finne på å si noe som ville få meg til å miste besinnelsen helt, for jeg har kanskje litt igjen.
Jeg banner og kjefter og mumler at det var bra at den lille ekorn-dusten døde, for han trengte jo ikke å tro at han var noe viktig for meg eller at jeg synes han var søt for faen! «Men han var jo kjempesøøøøt!» gråter jeg litt igjen, mens jeg peker advarende og sint rundt meg i rommet for å gjenvinne litt respekt, og vips så har man servert et rykende ferskt shitshow og det hele var over på bare 20 sekunder.
“And it’s five, six, seven,
Open up the pearly gates,