Tilbakeblikk fra 2014 når jeg var en gla´grønnsak:
Jeg satt i en stol foran vinduet og speidet på livet som jeg ikke lenger var en del av. Jeg syntes ikke at det var så spesielt hyggelig at andre fikk delta i det lenger heller, selv om det ikke er sånn man skal si hvis man er en som tenker positivt og vil det beste for folk. Jeg håpet at folk kunne få seg noen pareser og sykdommer og gråte og sitte i rullestoler og være skjeve i fjesene sine.
En sykepleier hadde plassert meg i stolen foran vinduet fordi det skulle muntre meg litt opp, så nå sitter jeg her og håper hun får omgangssyke og må være hjemme og drite i 48 timer.
I morges gjorde jeg som ergoterapeuten ville at jeg skulle gjøre. Jeg skulle vekke liv i den livløse hånda ved å la den få være med på dagligdagse gjøremål. Det er jo ingenting som vekker mer liv og engasjement enn dagligdagse gjøremål og jeg visste at å gjøre som ergoterapeuten sa, ville ta mye lengre tid.
Men, i dag tidlig hadde jeg egentlig veldig god tid til alt mulig, for det er ikke slik at vi er ute og drikker og puler hele natten på denne rehab´en. Vi ser på NRK2 og holder kjeft, og passer oss for at Willy har klaring til TV´n før vi blir dopet ned, sover hele natten og blir jaget ut på badet av en sykepleier som er fersk på vakt og derfor er ekstra effektiv og jævlig.
Selv om jeg syntes ergoterapeuten var dum, så plasserte jeg tannkremen inn i den høyre hånden, som lå i fanget mitt, og klemte rundt tuben med den venstre for å vise den høyre hvordan det var ønskelig at den oppførte seg.
Når jeg hadde fått tilstrekkelig med tannkrem på tannbørsten, løsnet jeg grepet med den friske hånda, men da trakk den lamme hånden seg sammen i en eller annen spasme og fortsatte å klemme rundt tannkremen, og tømte hele tannkremen ut over tannbørsten, hånden min og ned på fanget mitt. Og det var jo faen ikke slik at det var bare litt igjen av tannkremen. Tannkremen var nesten ny, og det var en sånn «enda mer i tuben-tannkrem» for det er økonomisk og er jeg jo så heldig i alt mulig annet, at å ønske at jeg var rik ville jo vært å kreve så alt for mye.
Jeg forsøkte å brekke tuben ut av grepet mens jeg bannet og gråt, og jeg visste ikke om jeg gråt fordi jeg var trøtt eller fordi det faen ikke var en helvetes pause å få i dette handikapp-mayhem’et. Men jeg prøvde å ta meg litt sammen, fordi sykepleieren jeg hadde fått tildelt i dag var hun som hadde påpekt i journalen at jeg virket litt trist for noe. Man kan jo ta seg en time eller to for å gruble over hva i helvete det kan være som plager meg, for det er jo faen ikke godt å vite.
Så nå sitter jeg her med rene tenner og er så oppmuntret.
“You might hear the birds singing flying around, you never see them too long on the ground. You want to be one of them (yeaah)”
Kid Cudi- Mr. Range