Jeg sto og så på en liten flokk med Svalbardrein som sto og beitet absolutt ingenting, slik som de pleier å gjøre på Svalbard. Jeg hadde stått der og stirret en halvtime etter at alle de andre med kontrollerte og beherskede følelsesliv hadde gått inn for å varme seg. Jeg stirret på reinsdyr og tenkte at jeg skal faen i meg flytte hit! Her skal jeg være meg selv helt til de sender meg hjem igjen.
Men Svalbard er litt som et Hitlers tredje rike med noen andre ideologier.
Det er kanskje slike paralleller som gjør at jeg ikke hadde slått gjennom som reiseblogg når jeg tenker meg om, men det er faktisk ikke bare å komme slengende til Svalbard uten mål og mening. Det holder ikke å ha pakket ned noen truser og en tannbørste og være sånn passe frisk og tenke at man skal bli fastboende og bli godt likt og få sitte sammen med noen på kafé og drikke kaffe. Man må ha jobb, en plass å bo og tilstrekkelig med ressurser.
Jeg vurderte derfor å bli en fangstmann.
For der ingen skulle tru at nokon kunne bu, kunne jeg som regel ha budd som bare det.
Jeg kunne flyttet inn i en hytte og vært en litt annerledes og veldig naiv fangstmann som bare fanger dyrene for å kose litt med dem. Klø de bak øret og være helt Snøhvit på MDMA, med kaniner som hopper rundt bena mine, ha tommel mot pekefinger i Gyan Mudra mens svalbardspurv eller noe sitter på fingrene mine og kvitrer og ha polarrever som parrer seg med hverandre på fanget mitt. Men det vil neppe skje av veldig mange åpenbare grunner, blant annet at på Svalbard er alt fredet. Hvis ikke dyrene kommer for å legge seg i fanget ditt for å få litt kos, så blir det ganske enkelt ikke noe kos. Og det er ikke noe vits i å sitte og se innbydende ut med fanget ledig og armene rett ut og si «psss-psss» for lenge heller, for etter en stund kommer det en isbjørn mot hytta. Jeg hadde kanskje rukket å tenke «Næh! Så koselig da!» mens jeg pakka vekk snubleblussen og gjorde fanget ledig, men i det jeg hadde tenkt at «nå tror jeg at jeg muligens at jeg har driti meg litt ut», så hadde isbjørnen fika til meg med en flat labb og sendt meg så hardt i hytteveggen at det hadde blitt nødvendig å begrave meg med panelet fra hytteveggen godt fast i fjeset mitt. Så jeg skal ikke bli fangstmann likevel.
Nok om det, jeg var også på snøscootersafari.
Først skulle det være samling rundt den ene scooteren og jeg snubler i skien foran på scooteren, men innhenter meg raskt igjen og er klar til en innføring i gass og brems og hvordan man best brekker ankelen sin for å få seg ordentlig «svalbardfot».
Jeg mistet helt selvtilliten på at jeg skulle klare å kjøre snøscooter allerede når det ble gjort klart at vi skulle lære noe som inneholdt motor og teknikk, for det er langt utenfor mitt interesseområde og da er det en del innlæringskanaler hos meg som kobles ut.
Mitt barn tenkte akkurat det samme om meg, så hun gikk til guiden og kunngjorde at hun nektet å sitte på med mammaen sin og ba om å få sitte på med noen andre.
Jeg må jo berømme ungen som tar vare på seg selv, men nå måtte jeg kjøre alene først i rekken, bak guiden som hadde overtatt barnet mitt.
Siden jeg var først i rekken kunne jeg jo ikke sinke, så jeg tenkte at 3 sekunders regelen ikke ville gjelde i dag og kjørte derfor tett opp i ræva på guiden. Men jeg klarte ikke finne riktig balanse mellom gass og brems, noe som resulterte i at jeg kjørte så hakkete at det umulig kunne se bra ut for de som kjørte bak meg og at de sikkert lo av meg.
Om ikke det var nok at jeg drev og bråstoppet hele tiden, så begynte det også å svi noe inni helvete på hendene. Jeg hadde satt rattvarmen i håndtakene på scooteren på fullt, og nå var det så varmt at jeg lurte på om vottene snart skulle ta fyr og om jeg nå måtte kjøre slik med annenhver gang bråbrems – lette litt fra setet og så gi gass – med vottene i full fyr som et slags ufrivillig pyroshow til glede for alle de andre bak meg – og jeg kjente at bekymringene hopet seg kraftig opp mens jeg fiklet noe voldsomt med varmeanlegget på snøscooteren.
Etter hvert fikk jeg dempet rattvarmen, fikk jevnere grep og kjørte smidig og var altså så stolt over egne ferdigheter at jeg håpet at dette ble lagt merke til av de andre som sikkert ikke var så flinke bak meg.
Det var på tide med en liten pause hvor det var servering av kaffe inni Adventdalen et sted, og jeg snubler i skien foran på scooteren min – igjen – på vei til termosen, men jeg tar meg inn – igjen – og drikker kaffe. Så skal vi kjøre videre, og jeg husket at jeg snublet i skien foran på scooteren min og velger derfor å gå bak scooteren min istedenfor. Da snublet jeg i skien foran på scooteren som står bak. Jeg henter meg inn atter en gang, blir litt irritert og serverer et «FAEN» før jeg kjører siste etappe tilbake.
Ferdig parkert, glad for turen og full av meg selv, drar jeg benet av scooteren mens jeg prøver å se grasiøs ut med alle bak meg i kø for å komme inn og skifte og dra tilbake til hotellet. Da snubler jeg i skien foran på scooteren min igjen. Men denne gangen faceplantet jeg med 40 kilo ullklær, kjøredress, kjørevotter og blytunge sko, hjelm og briller. Jeg prøvde å finne kreftene til å stable meg opp, da jeg hører noen bekymrede «Åhhhh» fra køen bak og jeg hører guiden som spør «Are you ok?!» Så er det en som sier «For en taper!» Men jeg visste nøyaktig hvem det var, for det var allerede forventningsavklart.
Jeg er har ikke grunnet ferdig hvorfor jeg bor så langt sør, men det er vel rimelig tydelig at jeg ikke slipper inn som fangstmann på Svalbard.
“And if you go chasing rabbits
And you know you’re going to fall,
Tell ’em a hookah smoking caterpillar
Has given you the call.”
Remember what the dormouse said:
“Feed your head. Feed your head. Feed your head”
Jefferson Airplaine- White Rabbit