Så var man ute blant folk uten bukse på.
Rødmende,
og med et kamera opp i rompa, tittet jeg opp i taket mens jeg sang
“Fiskebollen lengter etter havet, havet det er fiskebollens
hjem….” inni meg. Noe som lignet en sykkelpumpe ble skyflet inn der
hvor kameraet ventet og solen aldri skinner, og legen satt i gang med å
pumpe meg opp. Det kom litt overraskende på meg at vi skulle blåse opp
tarmene mine for å knyte ballongdyr med dem. Ubehaget med instrumenter i
ræva og det faktum at det satt en lege og en sykepleier og stirret på
rompehullet mitt på kloss hold var altså ikke nok; nå skulle man blåses
opp for å se hva som ville skje. Jeg akte meg instinktivt bakover i
stolen og deretter opp i bro. “Dette er første vers, nå kommer andre
vers og så er det bare nittiåtte vers igjen….” fortsatte jeg nevrotisk
i hodet mitt med et litt høyere tonefall, mens legen strakte seg etter
rompehullet mitt og sa at jeg bare skulle slappe godt av.
Ja, for forholdene ligger så jævlig til rette, og hun kunne jo ta å
holde kjeften sin litt, og pumpe opp sin egen ræv mens hun slapper seg
så godt av.
Men jeg er da omgjengelig av meg, så jeg sa ingenting. “Nå er det bare nittisju vers igjen…”
Deretter tørket hun meg i rompa med et papir og sa at hun skulle bestille en operasjon.
Noen ganger er utsiktene bare så lyse at det svir litt på hornhinnene. Og litt i rompa.
Dagen før den store ræv-operasjonsdagen kom med morsomme forberedelser
som innebar både klyster og fasting og regelrett misnøye, men man skal
ikke være selvopptatt og egoistisk. Barnet mitt var også litt
misfornøyd, for hun antok at den påfølgende uken ville bli veldig,
veldig kjedelig for henne hvis jeg skulle tusle rundt å bare ha vondt i
rompa hele tiden, og det burde jeg faktisk tenke litt på. Dessuten var
hun redd for at jeg skulle dø under operasjonen og hva ble hun nødt til å
gjøre da?
Jeg akter ikke å dø av ræv-komplikasjoner trøstet jeg, og så sa jeg noe
om at det var forståelig at man er litt irritert når en operasjon i
andres rompe skal sette stopper for egne fabelaktige planer. Men la oss
ikke glemme at andre skal ligge på magen og pipe mens det blør ut av
rompa, og da kan man tenkeirritasjonene sine mer enn man
uttrykker dem. Og så sa vi natta, og hun så etter meg på vei ut og
hvisket oppmuntrende: “Rest in peace”.
Klokken var 7 om morgenen og jeg hadde sittet i en drosje i to timer og
sunget om fiskebolla som lengter etter havet inni meg; jeg vet ikke hva
som er verst av å måtte stå opp tidlig, å måtte operere rassen min,
eller ha et nevrotisk forhold til den mest irriterende sangen noensinne.
Jeg er misfornøyd uansett og gleder meg til narkosen, og til å få denne
nedverdigende dagen unnagjort. Jeg blir puttet i en seng og får jeg
noen pre-operasjonspiller og synes at dagen tar seg litt opp. Dette kan
gjøre kanskje et par ganger i uken minst!
Jeg hører noen si til en sykepleier at jeg har fått en bleie på meg og
at trusa mi ligger under puten. Jeg orker ikke åpne øynene, denne litt
uverdige informasjonen plager meg ikke, så jeg fortsetter å sove lenge
og godt. Jeg våkner litt igjen og tenker at jeg synes det var fint at
jeg fikk trusa mi tilbake. Tenk om legen var en sånn som stjal den til
samlingen sin av ræv-opererte pasient-troféer? Tenk om han ikke vil ha
min? Hva er galt med trusa mi? Det står en sykepleier over meg og
gransker meg. Jeg spør om noen har tegnet bart på meg mens jeg var i
narkose, men sovner igjen før hun svarer. Neste gang jeg våkner, finner
jeg mobilen min for å ta en selfie og sjekke om det er en Hitler- eller
snurrebart legene har tegnet mens jeg sov. Jeg stoler ikke på noen.
Jeg har fått mat og sitter full av morfin og peprer rundt meg med
meldinger som er veldig narkotikaliberale. Jeg serverte et par vitser
til sykepleieren også, men enten skjønte hun ikke hva jeg sa, eller så
likte hun ikke narkohumoren min. Legen kom inn og fortalte meg at han
hadde skjært meg i anus og i mellomkjøttet. Dette kunne han ikke sy, så
sårene måtte være åpne til de grodde av seg selv, og så fikk jeg enda
mer morfinpreparater med meg hjem, og jeg synes det var veldig snilt av
han. Jeg registrerte at han kom fra Øst-Europa og var en “brotha` from
anotha` motha`” og nå gir han meg take away morfin, og nå er vi
bestevenner og greier.
OxyContin. Dette har jeg sett noe greier om på Dr. Phil. “I am your
moral compass and I will point you in the right direction” sier han og
viser frem alle nyansene av fucknuts som har rotet det til i livene
sine, og mange av dem er slitne og giddelause og sover til langt på dag,
og de er alle fulle av OxyContin. Jeg også! Jeg er så lykkelig!
Når jeg har ligget i sengen og forherliget narkotika og kost meg med åpne sår i rompa lenge nok, skal jeg bli nykter, og jeg skal sitte i bleie mens jeg blør ut av ræva mi i en drosje i to timer. Hjemme har barnet mitt stolt ordnet med middag til oss, og jeg ber en stille bønn om at det ikke er Chicken Tikka Madras til middag i dag. En liten promp nå vil føles som en stungun satt rett på ringen og det er faktisk ikke så trivelig selv om middagen var aldri så god.
Påfølgende
dager lå jeg på magen uten smertestillende, for situasjonen er jo slik
at man har barn man skal ta vare på, og da må man være ved sine fulle
fem, og være tilgjengelig med middag og slikt. Men det er faktisk
lov å minne barnet på tingenes tilstand når misnøyet over at man ikke
har vært på butikken og kjøpt et mer spennende alternativ til
Pytt-i-Føkkings-Panne, at mamma faktisk står for faen her over grytene
for svarte helvete med en flerret ræv, og ligger ikke i sengen og ruser seg, som seg hør og bør under slike omstendigheter.
Men man uttrykker seg litt mildere. Litt.
Jeg drakk lakserende olje hver dag, og gruet meg til å gå på do. På den tredje dagen lurte jeg litt på hvorfor det lot vente på seg og ringte legen for å høre hvorfor man ligger her og gruer seg og sparer opp. Legen fant ut at morfinen stoppet opp i den bakre skriveren og skrev ut noe annet til meg.
Har
du prøvd å drite ut av en blødende revne før? Det svartnet for meg, jeg
klamret meg fast til dopapirholderen mens det prikket bak øyelokkene og
jeg peip “å faen, å faen, å faen…”. Lakserende olje hjelper
tydeligvis ikke, og her sitter jeg stakkars, med masse oppspart og vet
at jeg må trykke litt, men jeg tør ikke. What to do? Det er faktisk
meningen jeg skal gjøre dette på smertestillende, og her sitter jeg
uten, og det føles som om jeg skal dø av ræv-komplikasjoner likevel.
Jeg tar sats og hyler “Heeeeeelvete!!!!” mens rompa revner i alle kanter
og jeg krøller tærne mine og prøver å besvime fortsatt sittende på do
og ikke med panna i gulvet foran doen.
“I fell into a burning ring of fire
I went down down down
And the flames went higher
And it burns burns burns
The ring of fire
The ring of fire”
Jeg kommer nedslått ut fra do med stive, brede ben og vender hele
kroppen fra side til side mens jeg går bort til sengen og legger meg på
magen. Jeg ynker meg og venter på natta når ingen trenger meg og alle
skal sove, og jeg ikke skal ha det minste vondt. Da tar man seg en
OxyContin og svever på en sky av morfin og det er ikke noe stress og jeg
ligger og smiler til kvisten i taket og tenker at jeg elsker morfin og
jeg elsker en flerra ræv og at dette kan jeg gjøre flere ganger for nå
elsker jeg livet mitt!
Viva la rævsplitt!