Tilbakeblikk fra 2014 Jeg har vært sur og misfornøyd en stund. Det er jo litt umoderne av meg, for det er veldig populært å tenke
Tilbakeblikk fra 2014 når jeg var en gla´grønnsak: Jeg satt i en stol foran vinduet og speidet på livet som jeg ikke lenger var en
Det nærmer seg nå fem år siden jeg ikke lenger klarte å gjøre ting jeg har klart siden jeg var veldig liten. Ting som man
Tilbakeblikk. Jeg våknet av at sykepleieren sto over sengen min i morges og ville ha meg inn på badet med en gang. I natt kom
Tilbakeblikk: Jeg satt ute ved siden av gamlingene og stemorsblomstene og sanket D-vitaminer fra solen. Jeg var mitt handikappede jeg på mitt aller beste, fullstendig
Herregud så uflaks man skal ha! Her sitter man på et gamlehjem og har begrensede ferdigheter på så uendelig mange vis. Også er det faen
Jeg er visst stiv i nakken. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på! Men nå som fysioterapeuten spør meg om det, så tror jeg kanskje det kan
Jeg orker ikke sitte på rommet mitt og glane i veggen lenger, og jeg gidder ikke lese heller. Boka jeg leser er så grenseløst kjedelig!
Jeg er ganske sikker på at Petter tror han er usynlig og at vi ikke kan se han. Når noen prater til Petter ser han
Jeg sitter og kikker på Gunnvor og funderer på hvordan det hadde vært om Downs syndrom var en infeksjon på lik linje med influensa. Man
Jeg skriver om å kjempe seg tilbake til et liv uten sikling og kun bløte konsonanter, for så å finne ut at det var jo bare fan-fucking-tastic at man skulle bli litt multi-handikappet der et lite øyeblikk – før man må samle seg på bena, tørke haka og jobbe så inni helvetes hardt med mange timers trening på sykehus og rehabiliteringer, med logopeder, leger og fysioterapeuter – og seg selv – for å kunne gjøre ting man har pleid å ta for gitt før man ble var så uheldig å bli krøpling.