Nå er ikke dette en reise- og opplevelsesblogg. Det bunner i at jeg som regel er hjemme, så det faller seg helt naturlig at bloggen
Jeg sto og så på en liten flokk med Svalbardrein som sto og beitet absolutt ingenting, slik som de pleier å gjøre på Svalbard. Jeg
Jeg skriver om å kjempe seg tilbake til et liv uten sikling og kun bløte konsonanter, for så å finne ut at det var jo bare fan-fucking-tastic at man skulle bli litt multi-handikappet der et lite øyeblikk – før man må samle seg på bena, tørke haka og jobbe så inni helvetes hardt med mange timers trening på sykehus og rehabiliteringer, med logopeder, leger og fysioterapeuter – og seg selv – for å kunne gjøre ting man har pleid å ta for gitt før man ble var så uheldig å bli krøpling.