Dullfullness er en blogg som omfatter multippel sklerose (MS), tap av språk, Foreign accent syndrom (FAS), det å bli utlending i sitt eget land etter 37 år som norsk, og det å møte litt hverdagsrasisme.

Jeg skriver om å kjempe seg tilbake til et liv uten sikling og kun bløte konsonanter, for så å finne ut at det var jo bare fan-fucking-tastic at man skulle bli litt multi-handikappet der et lite øyeblikk – før man må samle seg på bena, tørke haka og jobbe så inni helvetes hardt med mange timers trening på sykehus og rehabiliteringer, med logopeder, leger og fysioterapeuter – og seg selv – for å kunne gjøre ting man har pleid å ta for gitt før man ble var så uheldig å bli krøpling.

For det er når man ser hvor hardt man må jobbe for å løfte armen sin, gå på to bein og måle akkurat nok lufttrykk mellom leppene i samarbeid med tunge og tenner for kunne si «Åh fy faen!» at man virkelig setter pris på livet sitt som en ex-multi-handikappet til det fulle. Jeg skriver rått og usminket, og ofte med referanser til musikk. Jeg skriver kanskje mest om forsøk på barneoppdragelse, om å være litt umoden, om å være fly forbanna og om å være veldig trist. Jeg skriver om sunne voldsfantasier og alle de tingene som er så morsomt når de rammer alle andre, men som krever litt pusting med magen og litt banning før man kan gå videre med livet sitt. Dette er bloggen fra en taper som har vunnet så mye og den inneholder litt utfordrende språkbruk.