Tilbakeblikk. Jeg våknet av at sykepleieren sto over sengen min i morges og ville ha meg inn på badet med en gang. I natt kom
Tilbakeblikk: Jeg satt ute ved siden av gamlingene og stemorsblomstene og sanket D-vitaminer fra solen. Jeg var mitt handikappede jeg på mitt aller beste, fullstendig
Herregud så uflaks man skal ha! Her sitter man på et gamlehjem og har begrensede ferdigheter på så uendelig mange vis. Også er det faen
Jeg orker ikke sitte på rommet mitt og glane i veggen lenger, og jeg gidder ikke lese heller. Boka jeg leser er så grenseløst kjedelig!
Jeg er ganske sikker på at Petter tror han er usynlig og at vi ikke kan se han. Når noen prater til Petter ser han
Etter frokost var det tomsingtid igjen. Vi satt i stua og talte kvist i panelet og ventet på timeavtalene våre med ergoterapeuter, fysioterapeuter og sosionomer
Det kom en ny pasient på rehaben som så ut til å være pre- pensjonist, og jeg skal innrømme at det var en positiv overraskelse.
Jeg var ferdig på sykehuset og ble trillet ut i pysjen med bagasjen på fanget. Jeg hadde to bager og en veske som ble bygget
Jeg skriver om å kjempe seg tilbake til et liv uten sikling og kun bløte konsonanter, for så å finne ut at det var jo bare fan-fucking-tastic at man skulle bli litt multi-handikappet der et lite øyeblikk – før man må samle seg på bena, tørke haka og jobbe så inni helvetes hardt med mange timers trening på sykehus og rehabiliteringer, med logopeder, leger og fysioterapeuter – og seg selv – for å kunne gjøre ting man har pleid å ta for gitt før man ble var så uheldig å bli krøpling.